Bloggpost #4 – Nylandsbroen og jaywalk

Den rir spaltene som ei mare; den forhatte Nylandsbroen! Støkket med infrastruktur som tilforlatelig hviler provoserende og rolig midt mellom Klassekampen-kontorene og veistrekket som bukter seg vestover, over Akerselva mot Oslo spektrum og Queens pub. 

Første innlegg på denne bloggen var viet nettopp Nylandsbroen som eksempel. Jeg tror til og med jeg kom i fare for å kalle broen Vaterlandsbroen, og fordi jeg er litt dialektforvirret, skrev jeg både broen og broa om hverandre. Jeg kunne derfor ikke la diskusjonen passere, da jeg så bro-diskusjonen blusse opp igjen. 

En tverrfaglig gruppering av flinke folk i eiendomsbransjen kom på banen forrige uke (kanskje før tilblivelsen av denne bloggen også). De løftet debatten om Nylandsbroen i AO (må ikke forveksles med Arkitekturopprøret, det er snakk om Avisa Oslo). 

Grupperingen bestod av Erik Østlyngen, leder i Miljøforeningen Akerselvas Venner, Berit Jagmann, leder i Grønland Beboerforening, Sonja Horn, konsernsjef Entra ASA og Sverre Landmark, styreleder i Galleri Oslo Utvikling AS. De uttalte at det nå var "[...] på tide å rive betongmastodonten".

I et forsøk på å forsvare det minst populære standpunktet, valgte jeg på nytt å skrive et innlegg. Det ble publisert digitalt i dag, mandag 14. oktober, og kan leses på Oslodebatt-sidene til AO.  

En smørblid debattant i spaltene hos AO.

Vi blir sikkert ikke enige, og det er ikke alltid meningen med en diskusjoner heller. Men i Mad arkitekter, hvor jeg jobber, forsøkte vi oss på et tilsvarende utspill for to år siden. Hva med å transformere og gjøre noe spennende med Ring 1, siden den uansett skal stenges. Løsninger ble skisset, illustrasjoner ble satt i produksjon, gode og fornuftige argumenter etter retorikkens regler fulgte i Aftenpostens debattspalter, men totalt ignorert. 

Illustrasjon av Mad arkitekter. 

Hva om vi stengte Ring 1 og laget park? Samme mulighetsrom finnes ved Nylandsbroen. 

La oss prøve sperre to felt, før vi bruker veldig mye penger på å rive mulighetsrommet som eksisterer.

Nylandsbroen og resten av byens veiarealer har et enormt transformasjonspotensiale. Enten det handler om å tilrettelegge for friområder, sikre overvannshåndtering eller bare bilfrie områder i sentrum. Om du har passet på en fireåring, er det en lykke å ha tilgang på områder hvor barna kan løpe fritt, uten at foreldre med angstskrik og en rød, streng munn som fyller hele ansiktet, skal avlærer barna sine jaywalk.

jaywalk

/ˈdʒeɪwɔːk/

1 cross or walk in the street or road unlawfully or without regard for approaching traffic."you jaywalked across a busy four-lane street"   

Om du vil sjekke ut flere broer, kan jeg anbefale Broen:

Bloggpost #3 – Stedsutvikling for selvet: en individualistisk handlingsplan for norsk spredtstedsutvikling

Jeg er ingen politisk strateg, og da jeg investerte femten minutter av livet mitt som medlem i et politisk parti, var det med ønske om å påvirke hovedstadens bolig- og tomtepolitikk. Deltakelse i fylkesårsmøtet førte ikke til særlig mye kursendring, og jeg la de politiske ambisjonene i kjelleren sammen med tennisracketen og andre mislykkede karriereforsøk.  

Til tross for politiske ambisjoner med et sosiale fortegn, er jeg redd regjeringspartiene Senterpartiet og Arbeiderpartiet er fanget av tidsånden. Og tidsånden de ikke unnslipper, er det individuelle lykkejaget. Hurdalspprosjektet står skrævs i et forsøk på å skape samfunn, men samtidig tekkes den individuelle og private frihet, lykke og rikdom.

2020-tallet: Tiåret der vi alle skulle bli millionærer.

Lilla blod og privat oksygen til millionærhjernene

By- og stedsutvikling handler i stort om fellesskap og deling på ressurser. Dette blir vanskelig å forene, om alle samtidig skal være millionærer og frittstående frihetsforkjempere. Hva skal vi med samferdsel, når alle har hver sin bil og hver sin parkeringsplass? Hva skal vi med vaskekjelleren, tørkeloftet eller felles bakgård? 

Lillavelgere kaller noen dem, eller bare fiolettforlangende rentenister, som alle ønsker å vinne livets lotteri og hacke systemet. Utfordringen med at alle skal være vinnere, er at vi stort sett bare blir tapere. Kjøp deg priority pass for 189,- på Ryanair-flyvningen din til til Syden, og stå i kø sammen med alle andre som også skal boarde flymaskinen først.

Ta de smarte grepene på boligmarkedet, hustle deg til høstens gunstigste strømavtale, skap et hybelhotell i sokkelleiligheten eller få revisoren til enkeltpersonsforetaket ditt til å komme med skattemessig finansakrobatiske løsninger for å fikse gratis pendlerbolig. Tidsånden hvor alle tar grep for å sikre egen vinning, følger også politikkutformingen i samme retning, for å friste individet til å stemme seg fristilt fra samfunn og fellesskap.

Det vi trenger er en bolig med strøm i stikkontakten. Men når markedet har inntatt disse helt hverdagslige arenaene, er du nødt til å være lur for å trikse deg opp og frem. De finanspolitiske virkemidlene som ble lekket fra statsbudsjettet siste uke, vitner om nettopp denne typen tiltak. De sikrer selvet og jeget, men ikke viet. 

Flytt til sentraliseringsklasse 5 eller 6, og bli lykkelig rik med 100.000 kroner mer på kontoen». «Her får du 100.000 om du føder barn!» Men hva skal du gjøre med hundre ekstra laken på konto og et barn som gulper gult guff på gulvteppet, om det er evig langt til legen, legevakta eller antibiotika-kuren ikke kan hentes ut fra apoteket, fordi det stengte klokka 16:00? 

Den statlige, tilmålte slanten med penger du «tjener» på å bo spredt, kan du jo velge å «investere» i bensin til Passaten eller spe på den dyre nettleien du har, fordi Teslaen må lades hver kveld. Og skulle du en dag gå lei av bygda, og velge å flytte fra høy (eller er det lav?) sentraliseringsklasse, har verdien på boligen din utviklet seg i bratt takt, og med tilsvarende nedadgående kurve som dieselbilen du til daglig farter rundt i. 

For hver 100.000,- du får av staten for å nedbetale studielånet, taper boligen din seg med det tilsvarende, eller trolig enda mer. Om ikke du blir økonomisk ufør, så blir du i alle økonomisk uvell av å se forskjellen som utvikler seg mellom by og bygd.

Den japanske landsbygda, her i form av fiskerlandsbyen på øya Naoshima.

Ein stadskjensle av Noreg - spredt, ingen klynger

Senterpartiets distrikspolitikk er ikke en god politikk, hverken for folk som befolker norske byer, eller folk som bor i distriktene. Her hadde det vært interessant å få den politiske strategen i partiet, Skjalg Fjellheim til å komme med noen motargumenter. Hvem tjener på SP sin politikk i det lange løp? Distriktspolitikken har ett uttalt mål: å bosette folk i hele Norge. Målsettingen har vært statisk siden krigen, og virkemidlene nesten tilsvarende. Dessverre gir politikken en diametralt motsatt effekt. 

Her er noen interesser jeg vil hevde ikke tjener på den norske distriktspolitikken:

- De som bor i byer

- De som bor i distrikt

- Naturen

- Fremtidige generasjoner

Her er noen interesser jeg vil hevde tjener på den norske distriktspolitikken:

- Selskaper som legger asfalt

- Selskaper som selger vann- og kloakkrør

- Selskaper som brøyter veier

At ikke denne forskjellen mellom by og bygd gjør et uttalt distriktsparti som Senterpartiet mer bekymret, syntes jeg er bemerkelsesverdig. Opprøret mot Solberg-regjeringens sammenslåing av kommunekommune- og fylkeskommunene handlet ikke bare om hvilken «identitet» du fikk som beboer. Det var jo også et opprør mot bygdene og de sentrale områdene innad i de sammenslåtte kommunene. Hva ville du tape i ditt tettsted, om rådhuset flyttet til det største tettstedet? Hva skjer når fire ordførere blir til én? 

Kunne det fulgt med penger for å styrke nettopp det nye tettstedet i den sammenslåtte kommunen, i form av nye, rimelige boliger, incentiver for å skape «levende» lokalsamfunn og arbeidsplasser? Istedenfor velger Senterpartiet å reversere, uten at reverseringen i seg selv styrker tilveksten av hverken befolkning, arbeidsplasser eller lokalsamfunnene. Men det blir flere ordførerkandidater igjen. 

Bygdene får en eldre befolkning, og veksten skjer i og rundt byer og tettsteder. (Hvordan områdene rundt byer og tettsteder ser ut, rent fysisk, har jeg forsøkt å skrive om i første blogginnlegg. Der har vi helt klart mye å gå på.) Men om Hurdals-gjengen hadde forsøkt å jevne ut boligprisene, ved bruk av nye strategier og incentiver innen en distinkt politikk, kunne vi kanskje bygget ned det enorme gapet som har vokst mellom by og bygd. Bør ikke hai-kjeften, som ble bildet på pensjonsutfordringen, relanseres? Å styrke folks privatøkonomi med 100.000,- er en svak strategi, om målet er å skape levende bygder og samfunn tuftet på fellesskap. Denne strategien virker som en forhandling kun de fattigste har råd til å takke ja til, og som skaper ytterligere forskjeller mellom byen og bygda.

Kart, terreng og Solbergs saft

Hvor var kartografene da Høyre reformerte Kommune-Norge? Hvor var byplanleggerne? Hva med samfunnsgeografene eller statsviterne? Hvorfor ble ikke arbeidet med ny fylkes- og kommunestruktur gitt en mer helhetlig og fysisk form? Kunne man sett mer strategisk på hvilke områder i Norge som har fortettingspotensiale og vekstpotensiale, også i distriktskommunene? Ved å prioritere alt, prioriterer du ingen. 

De store linjene i arealforvaltningen settes ikke en sammenheng. By- og arealplanlegging handler i stor grad om å zoom inn, men også ut. Når det er kommunene som i størst mulig grad styrer arbeidet med egen kommuneplaner, er det vanskelig å se arealforvaltningen i kontekst av nabokommunen, eller i helhet med regionen. Som Einar Wilhelmsen, generalsekretær i Sabima sier til Morgenbladet: – Regjeringen kunne etablert et annet rettsvern for naturen. Det har man bommet på. Wilhelmsen henviser til Stortingsmelding 35, som skulle løse konflikten mellom lokalt selvstyre og nasjonale naturmål.

Solberg-regjeringens reformiver var nødvendig, men sløvt politisk håndverk. Det var en tynn saft som rant utover, og heller ikke ga noen tydelig retning av hvor man ville med Norge. Eller en seigpining, som DN omtalte det (Lederartikkelen er fra 2023, så den er ikke rettet mot Solberg-regjeringens arbeid, men by- og bygdspørsmålet er et tverrpolitisk ansvarsfelt vi ikke har råd til å ta omkamper om hvert fjerde år.)

Hvordan jeg ser ut når jeg tenker på Senterpartiets distrikspolitiske virkemidler, og hvordan jeg reagerer på partiets tapte mulighet til reell utvikling av gode lokalsamfunn. De politiske løsningene som foreslås fungerer ikke. Kan vi ikke prøve ut 

noe nytt, som skaper steder, ikke bare individer?

Illustrasjonsfoto: Ragnhild Bøhler

Penger - ikke arealer

Regjeringens nye omfordeling – sentrale og usentrale kommuner seg i mellom, der intensjonen er at de rike gir til de fattige – er en slags løsning der ingen skal få. Du som beboer i sentraliseringsklasse 5 eller 6 får kanskje gratis barnehage og 100.000 mindre i studielån hvert år. Samtidig som du og ditt har det greit, forvitrer lokalsamfunnet rundt deg. Du får penger for å bo et sted som ikke er sikret en trygg, økonomisk fremtid. Vent til neste regjeringsperiode, og både skole, barnehage, sykehus og matbutikk må få prefikset Montesorri for å ha en eksistensberettigelse.

Dette er en type stedsutvikling på individnivå, hvor vi skaper større avstander gjennom økonomiske overføringer til husholdingene, ikke nødvendigvis samfunnene og strukturene som skal skape samhold i tettstedene. Jeg vil hevde at 100.000 ,- er farget av tidsånden. 

Du kan sikkert bygge eget svømmebasseng og hjemmekino i huset ditt, men hva om det faktisk fantes et offentlig bad som var tilgjengelig for alle innbyggerne? Eller om du slapp å hente barna dine over alt med bilen din, fordi det fantes rutetabeller for buss som ikke fulgte frekvensen til soljevndøgn. Tenk om det i spredtbygde strøk hadde blitt lagt opp til en arealforvaltning der det gikk an å gå og sykle til de fleste gjøremål i bygda. Det er ikke en utopi, men resultater av politiske mål, valg og prioriteringer.

Eksemplene krever en viss økonomi, en stor nok andel innbyggere og skattebetalere – og at avstandene mellom husene ikke er flere kilometer. Det gjør også at vedlikehold av vei, vann og kloakk blir rimeligere per meter avstand. Bo gjerne på bygda, men bo gjerne litt flere i hver bygd, og litt tettere.

Den sentraliserte Aftenposten-tanta mot Senterpartiet 

Dette blogginnlegget ble påbegynt da jeg leste en frisk debattutveksling i Aftenposten. 

«Å omtale store deler av landet som «dødsbo», slik Aftenpostens kommentator gjør, er ren forakt for landet vårt.» Sitatet er hentet fra Sandra Borchs svar på kronikken Til Synnøve Vereide Trampe i Aftenposten, som uttaler at hun «[…] elsker bygda. Men den bør dø. 

Men hvem er verst av de to, bøddelen eller den som i Aftenposten påpeker at bøddelen ikke har kvesset øksa de siste femti årene? Det som er synd, er at ingen kommer med konstruktive løsninger som bygd og by står overfor. (Det er kanskje for mye å be om av en Aftenposten-kommentator, men hvor er det blitt av realpolitikken som faktisk kan oppnå målet om vekst i bygdene, Sandra Borch – eller husstrateg Skjalg Fjellheim?). 

Der bypakkene er med på å sikre infrastruktur og styrking av bysystemene gjennom avtaler om bompengefinansiering, kunne Borchs regjeringskamerater utviklet bygdepakker. Et distriktspolitisk virkemiddel kunne vært et flytte- og etablererstipend, hvor du fikk betalt for flytte med deg hus eller familie til et definert områdesenter. Senterpartiet kunne tatt beslutninger på nasjonalt nivå om hvordan sykehusstrukturen skal se ut, og bestemt at offentlig infrastruktur eller andre statlige virksomheter ikke skal ligge på gudsforlatte jorder, men tett på byer for å unngå økning i privatbilisme, og gjennom disse løsningene motvirke en trist stedsutvikling der alle bor spredt og ikke i klynger.

Jeg er enig med mange av Vereide Trampes poenger i Aftenposten, men istedenfor å gi bygda aktiv dødshjelp, så gi bygda et liv etter døden. Flytt bygda, og skap tettsteder. Men for å få til det, kan ikke alle i bygda få utbetalt 100.000,- i året fordi de velger å bosette seg på et lite attraktivt sted. Da bør heller fire kommuner få 100 millioner, om de velger å samlokalisere innbyggere og tjenester. Også klarer vi kanskje å skåne naturen i samme slengen.

Bloggpost #2 – Store hagers selvtillit: Megalopolis og Francis Ford Coppolas endelikt

Det var seige 138 minutter i kinosalen på Vega, da Adam Driver portretterte byplanlegger og arkitekt Cesar Catilina. Den mørkhårede og amerikanske utgaven av Herbert Nordrum hadde en unnvikende og mystisk fremtoning, samtidig som han i fullt alvor sto opp mot sin nemesis, «greedy mayor Franklyn Cicero» (Giancarlo Esposito). Cicero fremsto egentlig som en ganske tam og grå byråd, sammenlignet med Oslos James Stove Lorentzen, skal vi tro Ulf Andenæs https://www.arkitektur.no

Men i filmen er det jo egentlig Shia LaBeouf – i rollen som Clodio Pulcher – som er Cesar Catilinas onde motstykke, og søskenbarn(?). Det er faktisk litt vanskelig å forstå hvem som slekter på hvem i Megalopolis’ hovedrollegalleri, da det virker som toppsjiktet av byens elite alle er i et slags incestuøst forhold med hverandre.

Adam Driver som arkitekt og byplanlegger Cesar Catilina. 

Her stopper han tiden på toppen av Chrysler-bygningen. Stillbilde fra filmen.

Same York, New wrapping

I filmen har New York byttet navn til New Rome, og Shakespareianske referanser og talemåter, hommage til romerske epos og sagn er med på å smøre fortellingen, med det resultatet at historien egentlig bare oppfattes seigere fordi referanserammene er vanskelig å henge med på. Jeg finner også få, anerkjennende nikk mot Adolf Hitlers favorittfilm, Metropolis. Det var Fritz Lang som regisserte stum-sci-fi-filmen i 1927, samme år som Lev Trotskij ble eksludert fra kommunistpartiet i Sovjet og Stalin tok fullstendig kontroll over partiet https://no.wikipedia.org/wiki/1927.

Men Langs Metropolis, til forskjell fra Coppolas Megalopolis, klarer på en langt bedre måte å portrettere kontrastene i klassediktaturet. Overdrivelsene fra 1927 viser et proletariat ta heisen opp og ned til underverdenen, mens en arisk og dansende badminton-elite mesker i seg sollyset over bakken. Selv byen til Fritz Lang ser mer moderne ut, enn Coppolas New Rome. Også de siste fem versjonene av Batman-universet i Gotham city, klarer å portretterer lavt og høyt bedre enn det Megalopolis evner å skape av følelser for den undertrykte massen. 

Renzo Piano og Richard Rogers Centre Pompidou fra 1977 fremstår mer fremtid,

 enn sci-fi-filmen Coppola har skapt om fremtiden i 2024.  

Grønn hatt

Jeg skal ikke ta på meg rollen som HMS-ansvarlig for havarikommisjonen, men det kan se ut som Coppola har fått fritt leide i denne innspillingen. Ikke bare har han fungert som regissør og manusforfatter, men også produsent og investor. Han skal ha solgt vingården sin for å finansiere filmen med 120 millioner $. Filmen har han, i følge The Guardian, gått svanger med i 40 år og manuset er omskrevet mer enn 300 ganger. Ryktene om seksuelle overtramp på sett har kanskje også gjort innspillingen litt keitete, uten at jeg skal gå mer inn på intimitetskoordinatorens territorium. 

Megaplan

Men ålreit, all kritikk til side, dette er jo en film om byplanlegging, og de er det ikke så mange av! Og Cesar Catilina fremstår som litt av en planlegger! Se for deg Robert Moses kledd i Harald Hals’ hvite byplanfrakk, bare at frakken er sort. Denne karakteren fiser rundt i en mørklakkert Citroën DS, med egen privatsjåfør, samtidig som han kan stoppe tiden. Han er superkjekk og mystisk, samtidig som han har carte blanche til å rive hva han vil, fordi han er leder av byens «Design Authority». Akkurat dette er absurd å tenke på, i all den tid vi i dag jobber for å rive minst mulig, enten det er Riksantikvarens opprop i Morgenbladet, eller Statsbyggs hissige egenreklame, for å fremstå som en etat med maskulint samfunns- og bevaringsansvar. Samtidig som de banket ned Y-blokka for fire år siden...

Statsbyggs proklamerer nye og progressive holdninger i en ny og hissig promovideo, selv om statens byggherre-etat gjør noe helt annet i virkeligheten. 

Se testo-filmen på vimeo her / https://vimeo.com/923385853

Statsbygg i virkeligheten. Vi tenker ikke nytt, men river alt gammelt. 

Her var det en brannstasjon.

Megalon og kreativ ertepose

Catilina har også vunnet en nobelpris for å ha funnet opp materialet megalon, som kan erstatte både stål og betong. Megalon er et slags magisk materiale. Ikke bare kan det reparere skuddskader i ansiktet, men også sikre en urban bærekraft, både sosialt og økologisk. Materialet er ganske kostbart, og en fremmed og ny teknologi som gjør byens konservative krefter skeptiske. 

Før byen kan bygges av megalon, må det en kreativ workshop til. Dette er filmens desidert pinligste høydepunkt, hvor jeg som fagperson synker sammen i setet. Det spilles ut som en fun-and-games-sekvens, hvor det danses jazz-ballett på byens designkontor, og menneskene er levende modeller i en litt større bymodell av papp og en fem gallon vanndispenser-dunk. Og hvordan er det folk beveger seg i en by? Det kastes en basketball i rett linje, og snakkes om femminuttersbyen som konsept – Carlos Moreno ville vært stolt! Det må selvfølgelig være kort vei fra teateret til sykehuset, via et slags rullende fortau – et begrep Sporveien i Oslo rullet ut tidlig på 2000-tallet: OSA - Rullende fortau

Robert Moses i cyberspace

Byplanleggerhelten Catilina gir ikke makten til menneskene. Demokratiet er på vikende front i Coppolas film, og det forsøkes kuppet av MAGA-likende skikkelser som hoier og skriker mens de står på en stor eikestubbe skåret ut som en svastika. Demokratiet kan ikke reddes, men heldigvis for samfunnet, er det den geni-erklærte arkitekten som til slutt skaper byen menneskene trenger, gjennom et slags teknokratisk bistandsprosjekt. Og det er jo en deilig tanke i det, at vi vi slipper å være deltakere i samfunnet for å skape den byen vi fortjener. Catilina kan heller designe de rammene som også Robert Moses ville gi oss. Og jeg kan like den tankegangen, for det er et tydelig brudd med den prosjektbaserte byplandiskursen vi står i nå. Der borgerpanel, plansmier og medvirkningsarrangementer om sosial bærekraft og avstemning på ulike prosjektalternativer tegnet av arkitekturopprørets KI-verktøy skaper omkamper i bystyret. Coppola lar oss skåle for et autokratisk klassediktatur, der den sortkledde Harald Hals vet best.

Tango og svevende H-bjelker. 

Stillbilde hentet fra filmen Megalopolis.

Fornedrelse i foreldelsen 

I en pamflett uten smussbind fra 2015, hvor «Dag Solstad leser Olav Duun», utgitt av Nasjonalbiblioteket, fremholder Solstad en frykt det forhåpentligvis er få forunt å kjenne på; den litterære foreldelsen. «Hva betyr det at en forfatter er blitt foreldet? At det han hadde å si før, ikke vider lenger. Hva var det Duun sa før som virket så sterkt, men som nå ikke virker lenger.» Foreldelsen skjer forhåpentligvis etter kunstnerens død, men i tilfelle Ford Coppola, har forfallet inntruffet ante mortem, i det som trolig er hans siste film. Så blir det spennende å se om Coppola får rett til slutt, og at vi snart planlegger byer på tross av demokratiske og eiendommsretslige spilleregler. 

Og hva skjer i møtet mellom en seer av i dag og en regissør av eldre årgang? Heldigvis er det fortsatt verdt å se Marlon Brando portrettere Don Corleone i Coppolas Gudfaren.

Bloggpost #1 – Hva jeg snakker om, når jeg snakker om byplanlegging: system, form og kultur

Byplanlegging er mye prat og langsiktige resultater. Ofte snakkes det både forbi og over hodene på hverandre, gjerne ved bruk av dårlig definerte begreper. Diskusjonene i den gjengse offentligheten sporer ofte av. 

Når det snakkes om byplanlegging i dag, ser det heller ikke ut til at faget og profesjonen har kommet særlig mye lenger enn det 1990-tallet hadde å by på. I kult- og samfunnsgeografipensum-programmet Puck på NRK fra 1996, møter vi de samme argumentene og de samme menneskene – som fortsatt gjør seg gjeldende i den samme, grunne andedammen vi alle plasker rundt i. Karl Otto Ellefsen, Ola Bettum, Niels Torp og Erling Fossen – de fire store(?). Hvor det har blitt av Per-Håvard Lindqvist i alt mylderet, er vanskelig å si, men selskapet han representerte – Linstow Eiendom – er fortsatt like tilstedeværende i utviklingen av Oslo. 

De eneste to som kanskje manglet i programmet fra 1996 var Ellen de Vibe – som vel på det tidspunktet jobbet som Byplansjef i Skien kommune, og Sverre Landmark som jobbet i Norske Skog. Jeg er usikker på om de hadde flyttet diskusjonen i Puck særlig mye videre i den ene eller andre retningen.

Om du ønsker å sjekke ut og sammenligne diskursen fra 1990-tallet, kan du se Puck her:

https://tv.nrk.no/serie/puck/sesong/1996/episode/XKUR02000396 

Landskapsarkitekt og legenden Ola Bettum gjennomfører medvirkning ved det som i dag er Marienlyst Minigolfpark. 

Skjermbilde av Puck, 1996 på fra spilleren på www.nrk.no  

Dette innlegget er et forsøk på å skrive ut frustrasjon over hvor lite by vi har bygget de siste årene. Det kan bli vel skolebok, men jeg forsøker også å bruke noen forståelige rammer om byplanlegging som profesjon – og konfliktlinjene som ofte oppstår. Om vi forsøker å brekke ned diskusjonene om byplanlegging til forståelige elementer eller kategorier, kan vi kanskje først og helt overordnet forholde oss til disse tre begrepene: 

Bysystem | Byform | Bykultur

Elin Børrud og August E. Røsnes omtaler de første to begrepene i boken Prosjektbasert byutvikling. De mener «[…] resultatet av menneskenes handlinger ikke kun [kan] forstås som enkelthandlinger, men som sammensatt av ulike strukturer som kan strekkes ut i både tid og rom. Det er disse lagene av morfologi som knytter byens form (urbs) til byens samfunn (civitas).» 

Les første kapittel i boken til de to forfatterne her, om du ønsker mer fordypning:

https://issuu.com/fagbokforlaget/docs/prosjektbasert_byutvikling_utdrag 

Der bysystemet speiler begrepet civitas, og byform begrepet urbs, vil jeg påstå at bykultur en syntes av disse to, og den til en hver tid gjeldende normen eller kulturen innbyggerne i en by lever etter, et resultat av bysystemet og byformen om du vil. 

Disse tre størrelsene, eller begrepene, er i et kontinuerlig avhengighetsforhold til hverandre. Det er derfor jeg tyr til pennen, når noen (eksempelvis Kenneth Dahlgren – ikke et vondt ord om ham), tok sin tidligere kollega Knut Schreiner i forsvar i 2020, da sosiologen mente riving av Nylandsbroen ville «redde» Grønland. Jeg ble omtalt som slumromantiker, fordi jeg i Aftenposten uttalte at folk ikke blir nykter, selv om vi velger å rive en bro: https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/OpJQK1/kort-sagt-fredag-14-februar 

Interessant i dette banale eksempelet på en debatt-utveksling, er at Schreiner forfekter at form skaper bykulturen, mens jeg i større grad argumenterer for en koherens mellom nettopp byformen (den fysiske Vaterlandsbrua), bykulturen (hvordan det har utviklet seg en stilltiende aksept for narkosalget i området Vaterland) og bysystemet, altså det mer administrative og byråkratiske som tilrettelegger for fattigdommen og narkotikasalget. 

I tillegg følger en viss sorg over alle de materielle ressursene som ligger investert i broen, som er uutnyttet og også et godt kulturminne på massebilismens inntog i byen. Vern gjennom bruk og transformasjon ville vært en bedre tilnærming, og infrastrukturen som ligger der er en glimrende måte å koble Fjordbyen bedre til indre by. Det tror jeg i større grad kunne «reddet» Grønland, om ikke bare tilgjengeliggjort det litt bedre og løftet kvaliteten på noen av de offentlige uterommene. 

En bro med håp for fremtiden.

Bruddet med byen

Å endre byens form, gjør ikke noe radikalt med byen eller menneskene som bor i den. Alkoholikerne som fikk flytte fra Vika til nye boliger i drabantbyene på 1960-tallet, ble ikke mindre alkoholikere, til tross for at de kom tettere på marka og fikk mer lys og luft i moderne boligblokker. Det var helt klart en materiell oppgradering, en radikal endring av byform og således bykulturen, men bysystemet ga ikke alkoholikerne noen nye verktøy å jobbe med. 

Her kan det være relevant å se til litteraturen. Både i Nikolaj Frobenius´ Teori og praksis og Bård Torgersens Lengter knuser slår (som også har møtt motbør og mye diskusjon https://plantidsskrift.no/debatt/fortellinger-om-rykkinn-en-drabantby-i-baerum/ ). Tydeligst er kanskje Tove Nilsens Skyskraperengler. Drømmen om egen bolig, men også enebolig, har gjort seg gjeldende til en hver tid. 

– Tenk å ha eget hus der oppe, sier mora mi endelig og myser misunnelig opp mot villaksen hvor bjørkene begynner å få grønnskjær. 

– Bo frivillig i detta småbyhølet! Nei da trur jeg dem har det bedre på Botsen, humrer Kristiansen og lar flaska bryte lyset så det spraker igjen. 

[Nilsen, Tove: Skyskraperengler, s. 30. Forlaget Oktober, Oslo 2010, første gang utgitt i 1982.]

Scenen fra Skyskraperengler er hentet fra togturen i retning Drammen, hvor Tove skal få se verdens største kvinne på et sirkus. Og i betraktningen ut av vinduet på Vestfoldbanen, kommer spenningsfeltet mellom politikk, plan og samfunn tydelig frem. Jeg har skrevet tidligere – for å avkrefte eventuelle tekstlikheter – at «[...] Planene planleggerne planlegger står i konflikt med eneboligdrømmen drømmerne drømmer. I teoretisk forstand er det en spenning mellom den individuelle eneboligdrømmen på den ene siden, og det overordnede, generelle politiske målet om fortetting som kompakt by på den andre siden».

Dag Solstad får kanskje frem bruddet med den tradisjonelle byen på en enda mer interessant og raffinert måte, når han skriver om moderne planlegging i Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige. Først og fremst sosialdemokrat, dernest arkitekt og planleggingssjefen – Arne Gunnar Larsen – velger å bryte opp og flytte fra den konservative, tradisjonelle byen i området St. Hanshaugen, til Romsås som han selv har vært med på å planlegge. Bruddet med en bykultur og en byform kunne ikke vært bedre kontrastert. 

Det er også et litterært brudd Solstad begår, hvor eksempelvis forfatter Bjørg Viks Elsi Lund blir værende igjen som en skygge av seg selv i Colletsgate på St. Hanshaugen. Solstads Gunnar Larsen bryter også radikalt med andre, nordiske skildringer fra tett by, som eksempelvis Tove Ditlevsens Ester, som vokser opp med familien i arbeiderklassestrøket midt i København i Istedgade, i boken Barndommens gate. Solstad tar oss over til byen som er bygget på en ny måte. Samtidig som denne formen for byen er et særtilfelle, og veldig hovedstadsnær, finnes det også drabant-varianter som eksempelvis Fjell i Drammen eller Fyllingsdalen i Bergen, men de nye bystrukturene forblir en raritet.

Eneboliglandet

Norge består av totalt 2,7 millioner boliger. 1,3 millioner av disse er eneboliger. Hvis du legger til tomannsboliger, rekkehus, kjedehus og andre småhus, tilsvarer den typiske forstadsbebyggelse 69% av det bygde Norge. Sleng på 448.805 fritidsboliger og hytter, så er det tydelig å forstå at det norske bysystemet har tilrettelagt for en utbygging vekk fra tradisjonell byform. Den bykulturen vi kan si å ha utviklet, er i beste fall særnorsk – og særs arealkrevende.

Bygninger for bofellesskap, boligblokk og andre bygningstyper bikker knapt 840.000, og spørsmålet er om det som bygges nytt, faktisk underbygger den bykulturen vi ser for oss, eller om det er mer av forstadens system som inntar byene – eller bidrar til å spre byene ytterligere. Det som er interessant når vi diskuterer byplanlegging i dag, er at assosiasjonene, gjennom eksempelvis dokumentet Nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging 2023–2027, snakker om byer, men tilrettelegger for forsteder og spredtsteder. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nasjonale-forventninger-til-regional-og-kommunal-planlegging-20232027/id2985764/ 

De nasjonale forventningene er et eksempel på festtale – eller nytale/nysnakk som Orwell ville sagt, og dessverre bare nok-en-pdf-eksport. Forventingene er et hverken eller. Det litt som å si at vi pusser tennene om morgningen og kvelden. Forventningene tar et ikke-standpunkt. Om målet er at flere mennesker skal flytte til byer, så er ikke de nasjonale forventningene til planlegging særlig konstruktive å styre etter. Helt konkrete, målbare størrelser hadde vært mer rasjonelt å forholde seg til. Da kunne planene planleggerne planla styrt utifra nasjonale mål om satsning på et utvalg av faktiske byer, som kan underbygge mer sammenhengende byformer og styrke den ønskede bykulturen. Istedenfor bygges det store boligfelt der det kanskje ikke burde vært bygget (https://www.nve.no/naturfare/laer-om-naturfare/om-skred/kva-er-kvikkleire-og-kvikkleireskred/kvikkleireskredet-i-gjerdrum/) i områder som øker pendlerfrekvensen, istedenfor å styrke bykulturen gjennom byform, styrt av et tydelig bysystem.

I bærekraftens navn har vi relativisert vekk store deler av målbare og presise faktorer for hva som er en god by, og hva som skal til for å skape disse byene. Den viktigste fraksjonen i byen handler om boligen folk skal bo i. Det eneste systemet som sikrer et snev av kvalitet, finner vi i de tekniske kravene. Snart et badet det største oppholdsrommet, på bakgrunn av kravet til snu-sirkel for rullestol. Balkongene blir også bare mer og mer romslige, på bakgrunn av meglernes og finn.nos salgs- og søkestatistikk. Selv om de 12m² stort sett fungerer som utvendig bod, 8 av 12 måneder i året, er det et areal med så høy affeksjonsverdi, at det kan være det samme om du bor i en åpen stue, hems og kjøkkenløsning.

Bykulturen blir påvirket av bystrukturen, og fordi det ikke utvikles boliger som gjør at mennesker ønsker å bli boende i byene når en blir til to, eller to til fire, blir ønsket om byen erstattes med drømmen om eneboligen. Dette avspeiler seg tydelig igjen i den nevnte SSB-statistikken. Den drømmen har både moren til Tove Nilsen drømt, og 1,3 millioner andre mennesker i Norge. Samtidig blir bykulturen formet utifra bysystemet, som legger til rette for alt annet enn by.

Roma som et eksempel på en tett by. Hva er kvaliteten, og hva er u-kvaliteten som gjør at denne formen for 

byutvikling er avleggs? Og hva hvordan styrker eller taper bykulturen seg i møte med moderne fenomener som 

masseturisme, gentrifisering og global oppvarming?

Tidskapselturist

Min påstand er at bykultur tar minst én generasjon å bygge opp. Det er både kompetanse og erfaring, som i norsk målestokk er en minoritet, og nærmest ikke-eksisterende. Ved å velge å bo i by, gir du helt klart avkall på noe som forstaden sikkert kan gjøre bedre. Der du deler parken med resten av bydelen, kan du i rekkehuset ditt hegne om din private trampoline, din private oppkjørsel, private vaskekjeller og private pipe. Der du i byen både deler inngangsparti, bor over, under, ved siden av eller bortenfor en klin kokos nabo, får du ingen kompensasjon. Du betaler gjerne en skyhøy kvadratmeterpris, krangler om de samme parkeringsplassene i gata eller skjermer deg mot innsyn fra nabogården med gjenboere på andre siden av gårdsrommet.

Byen er litt som en sykkel, mekanisk og ganske enkel å forstå. Eneboligen er litt mer som en avansert bil. Men om vi skal få folk til å velge både byen og sykkelen, må byen gjøres mer attraktiv. Den listen kommer i et senere blogginnlegg. Det samme gjør argumentasjonen for hva en by faktisk er, fordi du lett kan kritisere denne teksten for å mangle en diskusjon om hva vi snakker om, når vi snakker om byer. Innenfor byen ligger jo både Solstads Romsås, Frobenius' Rykkinn, Nilsens Bøler – men kanskje mer interessant Viks St. Hanshaugen og Ditlevsens Istedgade. Målet må jo være å komme tilbake til den byformen? 

Det er mye mulig de litterære eksemplene allerede gjør seg ugjeldende for å snakke om byen, og at vi må oppdatere den litterære kanon for å ha gode nok eksempler for å snakke om byplanlegging i dag. Samtidig syntes jeg både Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar, Oliver Lovrenskis Da vi var yngre eller bøkene til Maria Navarro Skaranger skjelner innover, og gjør det vanskelig å se de i sammenheng i byplanleggingen og bykulturen. Og kanskje nettopp derfor er det viktig å lese bøkene opp mot den bykulturen vi har skapt oss, og forstå at bykulturen er svært lite fellesskapsorientert, og i større grad gjenspeiler eneboliglandet med trampolineparkene i de tujahekkskjermede hageflekkene. Og med det som utgangspunkt, har vi mange og lange år foran oss, før vi klarer å utvikle en bykultur.