Bloggpost #2 – Store hagers selvtillit: Megalopolis og Francis Ford Coppolas endelikt

Det var seige 138 minutter i kinosalen på Vega, da Adam Driver portretterte byplanlegger og arkitekt Cesar Catilina. Den mørkhårede og amerikanske utgaven av Herbert Nordrum hadde en unnvikende og mystisk fremtoning, samtidig som han i fullt alvor sto opp mot sin nemesis, «greedy mayor Franklyn Cicero» (Giancarlo Esposito). Cicero fremsto egentlig som en ganske tam og grå byråd, sammenlignet med Oslos James Stove Lorentzen, skal vi tro Ulf Andenæs https://www.arkitektur.no

Men i filmen er det jo egentlig Shia LaBeouf – i rollen som Clodio Pulcher – som er Cesar Catilinas onde motstykke, og søskenbarn(?). Det er faktisk litt vanskelig å forstå hvem som slekter på hvem i Megalopolis’ hovedrollegalleri, da det virker som toppsjiktet av byens elite alle er i et slags incestuøst forhold med hverandre.

Adam Driver som arkitekt og byplanlegger Cesar Catilina. 

Her stopper han tiden på toppen av Chrysler-bygningen. Stillbilde fra filmen.

Same York, New wrapping

I filmen har New York byttet navn til New Rome, og Shakespareianske referanser og talemåter, hommage til romerske epos og sagn er med på å smøre fortellingen, med det resultatet at historien egentlig bare oppfattes seigere fordi referanserammene er vanskelig å henge med på. Jeg finner også få, anerkjennende nikk mot Adolf Hitlers favorittfilm, Metropolis. Det var Fritz Lang som regisserte stum-sci-fi-filmen i 1927, samme år som Lev Trotskij ble eksludert fra kommunistpartiet i Sovjet og Stalin tok fullstendig kontroll over partiet https://no.wikipedia.org/wiki/1927.

Men Langs Metropolis, til forskjell fra Coppolas Megalopolis, klarer på en langt bedre måte å portrettere kontrastene i klassediktaturet. Overdrivelsene fra 1927 viser et proletariat ta heisen opp og ned til underverdenen, mens en arisk og dansende badminton-elite mesker i seg sollyset over bakken. Selv byen til Fritz Lang ser mer moderne ut, enn Coppolas New Rome. Også de siste fem versjonene av Batman-universet i Gotham city, klarer å portretterer lavt og høyt bedre enn det Megalopolis evner å skape av følelser for den undertrykte massen. 

Renzo Piano og Richard Rogers Centre Pompidou fra 1977 fremstår mer fremtid,

 enn sci-fi-filmen Coppola har skapt om fremtiden i 2024.  

Grønn hatt

Jeg skal ikke ta på meg rollen som HMS-ansvarlig for havarikommisjonen, men det kan se ut som Coppola har fått fritt leide i denne innspillingen. Ikke bare har han fungert som regissør og manusforfatter, men også produsent og investor. Han skal ha solgt vingården sin for å finansiere filmen med 120 millioner $. Filmen har han, i følge The Guardian, gått svanger med i 40 år og manuset er omskrevet mer enn 300 ganger. Ryktene om seksuelle overtramp på sett har kanskje også gjort innspillingen litt keitete, uten at jeg skal gå mer inn på intimitetskoordinatorens territorium. 

Megaplan

Men ålreit, all kritikk til side, dette er jo en film om byplanlegging, og de er det ikke så mange av! Og Cesar Catilina fremstår som litt av en planlegger! Se for deg Robert Moses kledd i Harald Hals’ hvite byplanfrakk, bare at frakken er sort. Denne karakteren fiser rundt i en mørklakkert Citroën DS, med egen privatsjåfør, samtidig som han kan stoppe tiden. Han er superkjekk og mystisk, samtidig som han har carte blanche til å rive hva han vil, fordi han er leder av byens «Design Authority». Akkurat dette er absurd å tenke på, i all den tid vi i dag jobber for å rive minst mulig, enten det er Riksantikvarens opprop i Morgenbladet, eller Statsbyggs hissige egenreklame, for å fremstå som en etat med maskulint samfunns- og bevaringsansvar. Samtidig som de banket ned Y-blokka for fire år siden...

Statsbyggs proklamerer nye og progressive holdninger i en ny og hissig promovideo, selv om statens byggherre-etat gjør noe helt annet i virkeligheten. 

Se testo-filmen på vimeo her / https://vimeo.com/923385853

Statsbygg i virkeligheten. Vi tenker ikke nytt, men river alt gammelt. 

Her var det en brannstasjon.

Megalon og kreativ ertepose

Catilina har også vunnet en nobelpris for å ha funnet opp materialet megalon, som kan erstatte både stål og betong. Megalon er et slags magisk materiale. Ikke bare kan det reparere skuddskader i ansiktet, men også sikre en urban bærekraft, både sosialt og økologisk. Materialet er ganske kostbart, og en fremmed og ny teknologi som gjør byens konservative krefter skeptiske. 

Før byen kan bygges av megalon, må det en kreativ workshop til. Dette er filmens desidert pinligste høydepunkt, hvor jeg som fagperson synker sammen i setet. Det spilles ut som en fun-and-games-sekvens, hvor det danses jazz-ballett på byens designkontor, og menneskene er levende modeller i en litt større bymodell av papp og en fem gallon vanndispenser-dunk. Og hvordan er det folk beveger seg i en by? Det kastes en basketball i rett linje, og snakkes om femminuttersbyen som konsept – Carlos Moreno ville vært stolt! Det må selvfølgelig være kort vei fra teateret til sykehuset, via et slags rullende fortau – et begrep Sporveien i Oslo rullet ut tidlig på 2000-tallet: OSA - Rullende fortau

Robert Moses i cyberspace

Byplanleggerhelten Catilina gir ikke makten til menneskene. Demokratiet er på vikende front i Coppolas film, og det forsøkes kuppet av MAGA-likende skikkelser som hoier og skriker mens de står på en stor eikestubbe skåret ut som en svastika. Demokratiet kan ikke reddes, men heldigvis for samfunnet, er det den geni-erklærte arkitekten som til slutt skaper byen menneskene trenger, gjennom et slags teknokratisk bistandsprosjekt. Og det er jo en deilig tanke i det, at vi vi slipper å være deltakere i samfunnet for å skape den byen vi fortjener. Catilina kan heller designe de rammene som også Robert Moses ville gi oss. Og jeg kan like den tankegangen, for det er et tydelig brudd med den prosjektbaserte byplandiskursen vi står i nå. Der borgerpanel, plansmier og medvirkningsarrangementer om sosial bærekraft og avstemning på ulike prosjektalternativer tegnet av arkitekturopprørets KI-verktøy skaper omkamper i bystyret. Coppola lar oss skåle for et autokratisk klassediktatur, der den sortkledde Harald Hals vet best.

Tango og svevende H-bjelker. 

Stillbilde hentet fra filmen Megalopolis.

Fornedrelse i foreldelsen 

I en pamflett uten smussbind fra 2015, hvor «Dag Solstad leser Olav Duun», utgitt av Nasjonalbiblioteket, fremholder Solstad en frykt det forhåpentligvis er få forunt å kjenne på; den litterære foreldelsen. «Hva betyr det at en forfatter er blitt foreldet? At det han hadde å si før, ikke vider lenger. Hva var det Duun sa før som virket så sterkt, men som nå ikke virker lenger.» Foreldelsen skjer forhåpentligvis etter kunstnerens død, men i tilfelle Ford Coppola, har forfallet inntruffet ante mortem, i det som trolig er hans siste film. Så blir det spennende å se om Coppola får rett til slutt, og at vi snart planlegger byer på tross av demokratiske og eiendommsretslige spilleregler. 

Og hva skjer i møtet mellom en seer av i dag og en regissør av eldre årgang? Heldigvis er det fortsatt verdt å se Marlon Brando portrettere Don Corleone i Coppolas Gudfaren.