Jeg er ingen politisk strateg, og da jeg investerte femten minutter av livet mitt som medlem i et politisk parti, var det med ønske om å påvirke hovedstadens bolig- og tomtepolitikk. Deltakelse i fylkesårsmøtet førte ikke til særlig mye kursendring, og jeg la de politiske ambisjonene i kjelleren sammen med tennisracketen og andre mislykkede karriereforsøk.
Til tross for politiske ambisjoner med et sosiale fortegn, er jeg redd regjeringspartiene Senterpartiet og Arbeiderpartiet er fanget av tidsånden. Og tidsånden de ikke unnslipper, er det individuelle lykkejaget. Hurdalspprosjektet står skrævs i et forsøk på å skape samfunn, men samtidig tekkes den individuelle og private frihet, lykke og rikdom.
Lilla blod og privat oksygen til millionærhjernene
By- og stedsutvikling handler i stort om fellesskap og deling på ressurser. Dette blir vanskelig å forene, om alle samtidig skal være millionærer og frittstående frihetsforkjempere. Hva skal vi med samferdsel, når alle har hver sin bil og hver sin parkeringsplass? Hva skal vi med vaskekjelleren, tørkeloftet eller felles bakgård?
Lillavelgere kaller noen dem, eller bare fiolettforlangende rentenister, som alle ønsker å vinne livets lotteri og hacke systemet. Utfordringen med at alle skal være vinnere, er at vi stort sett bare blir tapere. Kjøp deg priority pass for 189,- på Ryanair-flyvningen din til til Syden, og stå i kø sammen med alle andre som også skal boarde flymaskinen først.
Ta de smarte grepene på boligmarkedet, hustle deg til høstens gunstigste strømavtale, skap et hybelhotell i sokkelleiligheten eller få revisoren til enkeltpersonsforetaket ditt til å komme med skattemessig finansakrobatiske løsninger for å fikse gratis pendlerbolig. Tidsånden hvor alle tar grep for å sikre egen vinning, følger også politikkutformingen i samme retning, for å friste individet til å stemme seg fristilt fra samfunn og fellesskap.
Det vi trenger er en bolig med strøm i stikkontakten. Men når markedet har inntatt disse helt hverdagslige arenaene, er du nødt til å være lur for å trikse deg opp og frem. De finanspolitiske virkemidlene som ble lekket fra statsbudsjettet siste uke, vitner om nettopp denne typen tiltak. De sikrer selvet og jeget, men ikke viet.
For hver 100.000,- du får av staten for å nedbetale studielånet, taper boligen din seg med det tilsvarende, eller trolig enda mer. Om ikke du blir økonomisk ufør, så blir du i alle økonomisk uvell av å se forskjellen som utvikler seg mellom by og bygd.
Ein stadskjensle av Noreg - spredt, ingen klynger
Senterpartiets distrikspolitikk er ikke en god politikk, hverken for folk som befolker norske byer, eller folk som bor i distriktene. Her hadde det vært interessant å få den politiske strategen i partiet, Skjalg Fjellheim til å komme med noen motargumenter. Hvem tjener på SP sin politikk i det lange løp? Distriktspolitikken har ett uttalt mål: å bosette folk i hele Norge. Målsettingen har vært statisk siden krigen, og virkemidlene nesten tilsvarende. Dessverre gir politikken en diametralt motsatt effekt.
Her er noen interesser jeg vil hevde ikke tjener på den norske distriktspolitikken:
- De som bor i byer
- De som bor i distrikt
- Naturen
- Fremtidige generasjoner
Her er noen interesser jeg vil hevde tjener på den norske distriktspolitikken:
- Selskaper som legger asfalt
- Selskaper som selger vann- og kloakkrør
- Selskaper som brøyter veier
At ikke denne forskjellen mellom by og bygd gjør et uttalt distriktsparti som Senterpartiet mer bekymret, syntes jeg er bemerkelsesverdig. Opprøret mot Solberg-regjeringens sammenslåing av kommunekommune- og fylkeskommunene handlet ikke bare om hvilken «identitet» du fikk som beboer. Det var jo også et opprør mot bygdene og de sentrale områdene innad i de sammenslåtte kommunene. Hva ville du tape i ditt tettsted, om rådhuset flyttet til det største tettstedet? Hva skjer når fire ordførere blir til én?
Kunne det fulgt med penger for å styrke nettopp det nye tettstedet i den sammenslåtte kommunen, i form av nye, rimelige boliger, incentiver for å skape «levende» lokalsamfunn og arbeidsplasser? Istedenfor velger Senterpartiet å reversere, uten at reverseringen i seg selv styrker tilveksten av hverken befolkning, arbeidsplasser eller lokalsamfunnene. Men det blir flere ordførerkandidater igjen.
Bygdene får en eldre befolkning, og veksten skjer i og rundt byer og tettsteder. (Hvordan områdene rundt byer og tettsteder ser ut, rent fysisk, har jeg forsøkt å skrive om i første blogginnlegg. Der har vi helt klart mye å gå på.) Men om Hurdals-gjengen hadde forsøkt å jevne ut boligprisene, ved bruk av nye strategier og incentiver innen en distinkt politikk, kunne vi kanskje bygget ned det enorme gapet som har vokst mellom by og bygd. Bør ikke hai-kjeften, som ble bildet på pensjonsutfordringen, relanseres? Å styrke folks privatøkonomi med 100.000,- er en svak strategi, om målet er å skape levende bygder og samfunn tuftet på fellesskap. Denne strategien virker som en forhandling kun de fattigste har råd til å takke ja til, og som skaper ytterligere forskjeller mellom byen og bygda.
Kart, terreng og Solbergs saft
Hvor var kartografene da Høyre reformerte Kommune-Norge? Hvor var byplanleggerne? Hva med samfunnsgeografene eller statsviterne? Hvorfor ble ikke arbeidet med ny fylkes- og kommunestruktur gitt en mer helhetlig og fysisk form? Kunne man sett mer strategisk på hvilke områder i Norge som har fortettingspotensiale og vekstpotensiale, også i distriktskommunene? Ved å prioritere alt, prioriterer du ingen.
De store linjene i arealforvaltningen settes ikke en sammenheng. By- og arealplanlegging handler i stor grad om å zoom inn, men også ut. Når det er kommunene som i størst mulig grad styrer arbeidet med egen kommuneplaner, er det vanskelig å se arealforvaltningen i kontekst av nabokommunen, eller i helhet med regionen. Som Einar Wilhelmsen, generalsekretær i Sabima sier til Morgenbladet: – Regjeringen kunne etablert et annet rettsvern for naturen. Det har man bommet på. Wilhelmsen henviser til Stortingsmelding 35, som skulle løse konflikten mellom lokalt selvstyre og nasjonale naturmål.
Solberg-regjeringens reformiver var nødvendig, men sløvt politisk håndverk. Det var en tynn saft som rant utover, og heller ikke ga noen tydelig retning av hvor man ville med Norge. Eller en seigpining, som DN omtalte det (Lederartikkelen er fra 2023, så den er ikke rettet mot Solberg-regjeringens arbeid, men by- og bygdspørsmålet er et tverrpolitisk ansvarsfelt vi ikke har råd til å ta omkamper om hvert fjerde år.)
Penger - ikke arealer
Regjeringens nye omfordeling – sentrale og usentrale kommuner seg i mellom, der intensjonen er at de rike gir til de fattige – er en slags løsning der ingen skal få. Du som beboer i sentraliseringsklasse 5 eller 6 får kanskje gratis barnehage og 100.000 mindre i studielån hvert år. Samtidig som du og ditt har det greit, forvitrer lokalsamfunnet rundt deg. Du får penger for å bo et sted som ikke er sikret en trygg, økonomisk fremtid. Vent til neste regjeringsperiode, og både skole, barnehage, sykehus og matbutikk må få prefikset Montesorri for å ha en eksistensberettigelse.
Dette er en type stedsutvikling på individnivå, hvor vi skaper større avstander gjennom økonomiske overføringer til husholdingene, ikke nødvendigvis samfunnene og strukturene som skal skape samhold i tettstedene. Jeg vil hevde at 100.000 ,- er farget av tidsånden.
Du kan sikkert bygge eget svømmebasseng og hjemmekino i huset ditt, men hva om det faktisk fantes et offentlig bad som var tilgjengelig for alle innbyggerne? Eller om du slapp å hente barna dine over alt med bilen din, fordi det fantes rutetabeller for buss som ikke fulgte frekvensen til soljevndøgn. Tenk om det i spredtbygde strøk hadde blitt lagt opp til en arealforvaltning der det gikk an å gå og sykle til de fleste gjøremål i bygda. Det er ikke en utopi, men resultater av politiske mål, valg og prioriteringer.
Eksemplene krever en viss økonomi, en stor nok andel innbyggere og skattebetalere – og at avstandene mellom husene ikke er flere kilometer. Det gjør også at vedlikehold av vei, vann og kloakk blir rimeligere per meter avstand. Bo gjerne på bygda, men bo gjerne litt flere i hver bygd, og litt tettere.
Den sentraliserte Aftenposten-tanta mot Senterpartiet
Dette blogginnlegget ble påbegynt da jeg leste en frisk debattutveksling i Aftenposten.
«Å omtale store deler av landet som «dødsbo», slik Aftenpostens kommentator gjør, er ren forakt for landet vårt.» Sitatet er hentet fra Sandra Borchs svar på kronikken Til Synnøve Vereide Trampe i Aftenposten, som uttaler at hun «[…] elsker bygda. Men den bør dø.
Men hvem er verst av de to, bøddelen eller den som i Aftenposten påpeker at bøddelen ikke har kvesset øksa de siste femti årene? Det som er synd, er at ingen kommer med konstruktive løsninger som bygd og by står overfor. (Det er kanskje for mye å be om av en Aftenposten-kommentator, men hvor er det blitt av realpolitikken som faktisk kan oppnå målet om vekst i bygdene, Sandra Borch – eller husstrateg Skjalg Fjellheim?).
Der bypakkene er med på å sikre infrastruktur og styrking av bysystemene gjennom avtaler om bompengefinansiering, kunne Borchs regjeringskamerater utviklet bygdepakker. Et distriktspolitisk virkemiddel kunne vært et flytte- og etablererstipend, hvor du fikk betalt for flytte med deg hus eller familie til et definert områdesenter. Senterpartiet kunne tatt beslutninger på nasjonalt nivå om hvordan sykehusstrukturen skal se ut, og bestemt at offentlig infrastruktur eller andre statlige virksomheter ikke skal ligge på gudsforlatte jorder, men tett på byer for å unngå økning i privatbilisme, og gjennom disse løsningene motvirke en trist stedsutvikling der alle bor spredt og ikke i klynger.
Jeg er enig med mange av Vereide Trampes poenger i Aftenposten, men istedenfor å gi bygda aktiv dødshjelp, så gi bygda et liv etter døden. Flytt bygda, og skap tettsteder. Men for å få til det, kan ikke alle i bygda få utbetalt 100.000,- i året fordi de velger å bosette seg på et lite attraktivt sted. Da bør heller fire kommuner få 100 millioner, om de velger å samlokalisere innbyggere og tjenester. Også klarer vi kanskje å skåne naturen i samme slengen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar