Byplanlegging er mye prat og langsiktige resultater. Ofte snakkes det både forbi og over hodene på hverandre, gjerne ved bruk av dårlig definerte begreper. Diskusjonene i den gjengse offentligheten sporer ofte av.
Når det snakkes om byplanlegging i dag, ser det heller ikke ut til at faget og profesjonen har kommet særlig mye lenger enn det 1990-tallet hadde å by på. I kult- og samfunnsgeografipensum-programmet Puck på NRK fra 1996, møter vi de samme argumentene og de samme menneskene – som fortsatt gjør seg gjeldende i den samme, grunne andedammen vi alle plasker rundt i. Karl Otto Ellefsen, Ola Bettum, Niels Torp og Erling Fossen – de fire store(?). Hvor det har blitt av Per-Håvard Lindqvist i alt mylderet, er vanskelig å si, men selskapet han representerte – Linstow Eiendom – er fortsatt like tilstedeværende i utviklingen av Oslo.
De eneste to som kanskje manglet i programmet fra 1996 var Ellen de Vibe – som vel på det tidspunktet jobbet som Byplansjef i Skien kommune, og Sverre Landmark som jobbet i Norske Skog. Jeg er usikker på om de hadde flyttet diskusjonen i Puck særlig mye videre i den ene eller andre retningen.
Om du ønsker å sjekke ut og sammenligne diskursen fra 1990-tallet, kan du se Puck her:
https://tv.nrk.no/serie/puck/sesong/1996/episode/XKUR02000396
Landskapsarkitekt og legenden Ola Bettum gjennomfører medvirkning ved det som i dag er Marienlyst Minigolfpark.
Skjermbilde av Puck, 1996 på fra spilleren på www.nrk.no
Dette innlegget er et forsøk på å skrive ut frustrasjon over hvor lite by vi har bygget de siste årene. Det kan bli vel skolebok, men jeg forsøker også å bruke noen forståelige rammer om byplanlegging som profesjon – og konfliktlinjene som ofte oppstår. Om vi forsøker å brekke ned diskusjonene om byplanlegging til forståelige elementer eller kategorier, kan vi kanskje først og helt overordnet forholde oss til disse tre begrepene:
Bysystem | Byform | Bykultur
Elin Børrud og August E. Røsnes omtaler de første to begrepene i boken Prosjektbasert byutvikling. De mener «[…] resultatet av menneskenes handlinger ikke kun [kan] forstås som enkelthandlinger, men som sammensatt av ulike strukturer som kan strekkes ut i både tid og rom. Det er disse lagene av morfologi som knytter byens form (urbs) til byens samfunn (civitas).»
Les første kapittel i boken til de to forfatterne her, om du ønsker mer fordypning:
https://issuu.com/fagbokforlaget/docs/prosjektbasert_byutvikling_utdrag
Der bysystemet speiler begrepet civitas, og byform begrepet urbs, vil jeg påstå at bykultur en syntes av disse to, og den til en hver tid gjeldende normen eller kulturen innbyggerne i en by lever etter, et resultat av bysystemet og byformen om du vil.
Disse tre størrelsene, eller begrepene, er i et kontinuerlig avhengighetsforhold til hverandre. Det er derfor jeg tyr til pennen, når noen (eksempelvis Kenneth Dahlgren – ikke et vondt ord om ham), tok sin tidligere kollega Knut Schreiner i forsvar i 2020, da sosiologen mente riving av Nylandsbroen ville «redde» Grønland. Jeg ble omtalt som slumromantiker, fordi jeg i Aftenposten uttalte at folk ikke blir nykter, selv om vi velger å rive en bro: https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/OpJQK1/kort-sagt-fredag-14-februar
Interessant i dette banale eksempelet på en debatt-utveksling, er at Schreiner forfekter at form skaper bykulturen, mens jeg i større grad argumenterer for en koherens mellom nettopp byformen (den fysiske Vaterlandsbrua), bykulturen (hvordan det har utviklet seg en stilltiende aksept for narkosalget i området Vaterland) og bysystemet, altså det mer administrative og byråkratiske som tilrettelegger for fattigdommen og narkotikasalget.
I tillegg følger en viss sorg over alle de materielle ressursene som ligger investert i broen, som er uutnyttet og også et godt kulturminne på massebilismens inntog i byen. Vern gjennom bruk og transformasjon ville vært en bedre tilnærming, og infrastrukturen som ligger der er en glimrende måte å koble Fjordbyen bedre til indre by. Det tror jeg i større grad kunne «reddet» Grønland, om ikke bare tilgjengeliggjort det litt bedre og løftet kvaliteten på noen av de offentlige uterommene.
Bruddet med byen
Å endre byens form, gjør ikke noe radikalt med byen eller menneskene som bor i den. Alkoholikerne som fikk flytte fra Vika til nye boliger i drabantbyene på 1960-tallet, ble ikke mindre alkoholikere, til tross for at de kom tettere på marka og fikk mer lys og luft i moderne boligblokker. Det var helt klart en materiell oppgradering, en radikal endring av byform og således bykulturen, men bysystemet ga ikke alkoholikerne noen nye verktøy å jobbe med.
Her kan det være relevant å se til litteraturen. Både i Nikolaj Frobenius´ Teori og praksis og Bård Torgersens Lengter knuser slår (som også har møtt motbør og mye diskusjon https://plantidsskrift.no/debatt/fortellinger-om-rykkinn-en-drabantby-i-baerum/ ). Tydeligst er kanskje Tove Nilsens Skyskraperengler. Drømmen om egen bolig, men også enebolig, har gjort seg gjeldende til en hver tid.
– Tenk å ha eget hus der oppe, sier mora mi endelig og myser misunnelig opp mot villaksen hvor bjørkene begynner å få grønnskjær.
– Bo frivillig i detta småbyhølet! Nei da trur jeg dem har det bedre på Botsen, humrer Kristiansen og lar flaska bryte lyset så det spraker igjen.
[Nilsen, Tove: Skyskraperengler, s. 30. Forlaget Oktober, Oslo 2010, første gang utgitt i 1982.]
Scenen fra Skyskraperengler er hentet fra togturen i retning Drammen, hvor Tove skal få se verdens største kvinne på et sirkus. Og i betraktningen ut av vinduet på Vestfoldbanen, kommer spenningsfeltet mellom politikk, plan og samfunn tydelig frem. Jeg har skrevet tidligere – for å avkrefte eventuelle tekstlikheter – at «[...] Planene planleggerne planlegger står i konflikt med eneboligdrømmen drømmerne drømmer. I teoretisk forstand er det en spenning mellom den individuelle eneboligdrømmen på den ene siden, og det overordnede, generelle politiske målet om fortetting som kompakt by på den andre siden».
Dag Solstad får kanskje frem bruddet med den tradisjonelle byen på en enda mer interessant og raffinert måte, når han skriver om moderne planlegging i Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige. Først og fremst sosialdemokrat, dernest arkitekt og planleggingssjefen – Arne Gunnar Larsen – velger å bryte opp og flytte fra den konservative, tradisjonelle byen i området St. Hanshaugen, til Romsås som han selv har vært med på å planlegge. Bruddet med en bykultur og en byform kunne ikke vært bedre kontrastert.
Det er også et litterært brudd Solstad begår, hvor eksempelvis forfatter Bjørg Viks Elsi Lund blir værende igjen som en skygge av seg selv i Colletsgate på St. Hanshaugen. Solstads Gunnar Larsen bryter også radikalt med andre, nordiske skildringer fra tett by, som eksempelvis Tove Ditlevsens Ester, som vokser opp med familien i arbeiderklassestrøket midt i København i Istedgade, i boken Barndommens gate. Solstad tar oss over til byen som er bygget på en ny måte. Samtidig som denne formen for byen er et særtilfelle, og veldig hovedstadsnær, finnes det også drabant-varianter som eksempelvis Fjell i Drammen eller Fyllingsdalen i Bergen, men de nye bystrukturene forblir en raritet.
Eneboliglandet
Norge består av totalt 2,7 millioner boliger. 1,3 millioner av disse er eneboliger. Hvis du legger til tomannsboliger, rekkehus, kjedehus og andre småhus, tilsvarer den typiske forstadsbebyggelse 69% av det bygde Norge. Sleng på 448.805 fritidsboliger og hytter, så er det tydelig å forstå at det norske bysystemet har tilrettelagt for en utbygging vekk fra tradisjonell byform. Den bykulturen vi kan si å ha utviklet, er i beste fall særnorsk – og særs arealkrevende.
Bygninger for bofellesskap, boligblokk og andre bygningstyper bikker knapt 840.000, og spørsmålet er om det som bygges nytt, faktisk underbygger den bykulturen vi ser for oss, eller om det er mer av forstadens system som inntar byene – eller bidrar til å spre byene ytterligere. Det som er interessant når vi diskuterer byplanlegging i dag, er at assosiasjonene, gjennom eksempelvis dokumentet Nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging 2023–2027, snakker om byer, men tilrettelegger for forsteder og spredtsteder. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nasjonale-forventninger-til-regional-og-kommunal-planlegging-20232027/id2985764/
De nasjonale forventningene er et eksempel på festtale – eller nytale/nysnakk som Orwell ville sagt, og dessverre bare nok-en-pdf-eksport. Forventingene er et hverken eller. Det litt som å si at vi pusser tennene om morgningen og kvelden. Forventningene tar et ikke-standpunkt. Om målet er at flere mennesker skal flytte til byer, så er ikke de nasjonale forventningene til planlegging særlig konstruktive å styre etter. Helt konkrete, målbare størrelser hadde vært mer rasjonelt å forholde seg til. Da kunne planene planleggerne planla styrt utifra nasjonale mål om satsning på et utvalg av faktiske byer, som kan underbygge mer sammenhengende byformer og styrke den ønskede bykulturen. Istedenfor bygges det store boligfelt der det kanskje ikke burde vært bygget (https://www.nve.no/naturfare/laer-om-naturfare/om-skred/kva-er-kvikkleire-og-kvikkleireskred/kvikkleireskredet-i-gjerdrum/) i områder som øker pendlerfrekvensen, istedenfor å styrke bykulturen gjennom byform, styrt av et tydelig bysystem.
I bærekraftens navn har vi relativisert vekk store deler av målbare og presise faktorer for hva som er en god by, og hva som skal til for å skape disse byene. Den viktigste fraksjonen i byen handler om boligen folk skal bo i. Det eneste systemet som sikrer et snev av kvalitet, finner vi i de tekniske kravene. Snart et badet det største oppholdsrommet, på bakgrunn av kravet til snu-sirkel for rullestol. Balkongene blir også bare mer og mer romslige, på bakgrunn av meglernes og finn.nos salgs- og søkestatistikk. Selv om de 12m² stort sett fungerer som utvendig bod, 8 av 12 måneder i året, er det et areal med så høy affeksjonsverdi, at det kan være det samme om du bor i en åpen stue, hems og kjøkkenløsning.
Bykulturen blir påvirket av bystrukturen, og fordi det ikke utvikles boliger som gjør at mennesker ønsker å bli boende i byene når en blir til to, eller to til fire, blir ønsket om byen erstattes med drømmen om eneboligen. Dette avspeiler seg tydelig igjen i den nevnte SSB-statistikken. Den drømmen har både moren til Tove Nilsen drømt, og 1,3 millioner andre mennesker i Norge. Samtidig blir bykulturen formet utifra bysystemet, som legger til rette for alt annet enn by.
Tidskapselturist
Min påstand er at bykultur tar minst én generasjon å bygge opp. Det er både kompetanse og erfaring, som i norsk målestokk er en minoritet, og nærmest ikke-eksisterende. Ved å velge å bo i by, gir du helt klart avkall på noe som forstaden sikkert kan gjøre bedre. Der du deler parken med resten av bydelen, kan du i rekkehuset ditt hegne om din private trampoline, din private oppkjørsel, private vaskekjeller og private pipe. Der du i byen både deler inngangsparti, bor over, under, ved siden av eller bortenfor en klin kokos nabo, får du ingen kompensasjon. Du betaler gjerne en skyhøy kvadratmeterpris, krangler om de samme parkeringsplassene i gata eller skjermer deg mot innsyn fra nabogården med gjenboere på andre siden av gårdsrommet.
Byen er litt som en sykkel, mekanisk og ganske enkel å forstå. Eneboligen er litt mer som en avansert bil. Men om vi skal få folk til å velge både byen og sykkelen, må byen gjøres mer attraktiv. Den listen kommer i et senere blogginnlegg. Det samme gjør argumentasjonen for hva en by faktisk er, fordi du lett kan kritisere denne teksten for å mangle en diskusjon om hva vi snakker om, når vi snakker om byer. Innenfor byen ligger jo både Solstads Romsås, Frobenius' Rykkinn, Nilsens Bøler – men kanskje mer interessant Viks St. Hanshaugen og Ditlevsens Istedgade. Målet må jo være å komme tilbake til den byformen?
Det er mye mulig de litterære eksemplene allerede gjør seg ugjeldende for å snakke om byen, og at vi må oppdatere den litterære kanon for å ha gode nok eksempler for å snakke om byplanlegging i dag. Samtidig syntes jeg både Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar, Oliver Lovrenskis Da vi var yngre eller bøkene til Maria Navarro Skaranger skjelner innover, og gjør det vanskelig å se de i sammenheng i byplanleggingen og bykulturen. Og kanskje nettopp derfor er det viktig å lese bøkene opp mot den bykulturen vi har skapt oss, og forstå at bykulturen er svært lite fellesskapsorientert, og i større grad gjenspeiler eneboliglandet med trampolineparkene i de tujahekkskjermede hageflekkene. Og med det som utgangspunkt, har vi mange og lange år foran oss, før vi klarer å utvikle en bykultur.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar