Bloggpost # 8 - hilarious new york

Distinksjonen mellom «delulu» og «delirisk» kan sies å være forskjellen mellom utopisme og hengivenhet. En delulu city er ikke-oppnåelig, bare en innbilt vrangforestilling, et Utopia. Den deliriske tilstanden derimot, bygger på ekstase og overilt pågangsmot som kan bli noe spektakulært – som kan bli New York.

* Dette er 2. blogginnlegg fra NYC av i alt 5 planlagte tekster (nå med større skriftsstørrelse, da jeg ikke kunne finne brillene mine mens jeg skulle legge opp teksten).

Det er det deliriske New York Rem Koolhaas sammenfatter i avhandlingen sin fra 1978 (delirious new york). New York som den hastige, eksperimentelle byen. Den har nødvendigvis ikke en arkitektonisk stil, men en arkitektonisk teknologi, manifestert i stål, betong, kalkstein, keramikkfliser, nikkel, asfalt og andre vesentlige bygningsmaterialer.

Koolhaas omtaler New York som «culture of congestion», en type overbelastningskultur. Byen har evolusjonert fra null (om man ikke regner med urbefolkningen), og utviklet seg prosjektbasert. Med en regulerings-praksis som tilrettelegger for kjøp og salg av air-rights, en tomts regulerte potensiale for utnyttelse i høyden («whoever owns the soil, owns it up to the heavens and down to the depths»), sikrer en interessant utnyttelses-justis. Air-rights er styrt utifra tomtens FAR-bestemmelser, eller floor-area ratio. 

Reguleringsplanfaglig er dette komplekst og kuriøst, kanskje enda mer spennende for jurist-akrobatikk og de hvitere snippene i samfunnet som vet hvordan å runde hjørner og utnytte mulighetsrommene som oppstår. Å se videoer av folk som forklarer air-rights er nesten like underholdende som å se folk på finn.no prøve å selge speil.

Nettsiden filmen er hentet fra, virker forøvrig til å være universelt utformet for menn med store klokker, utviklet av en type meglere som kommuniserer godt med Tom Wambsgans, han litt rådville i Sucession. Men selv om Air Rights virker innviklet, syntes systemet å ha en større forutsigbarhet og tydeligere ramme, enn det vi opplever av omkamper i eksempelvis Oslo. I New York ligger reglene fast fra start, mens de i Oslo blir litt til underveis – og forhandles om hele tiden. Når spillereglene ikke er klare, eller hele tiden skal utfordres, får vi en uhyre seig og ineffektiv realisering i byutviklingen.

Signalbygg i blant oss

Jeg får ikke helt grep om sammenhengene, eller snarere mellomrommene som oppstår på vei til byggene i New York (spesielt Manhattan). Byen består av så mange enkeltverk, at sammenhengen mellom byggene er underordnet, nærmest ikke-relevant. 

Kvartalsstrukturen oppleves mer som en utgave av LÜK (om du husker matematikkspillet "lernen, üben, kontrollieren", som var å finne innerst i sponplate-skapene på norske barneskoler rundt 1990-tallet, sikkert et vedheng fra reform89. Jeg fikk i alle fall gleden av å leke, kanskje mest loke med LÜK i enkelte mattetimer).

LÜK kom i en blikkboks. Korrekt løsning på brøk-stykkene ga deg et tiltalende mønster når du snudde boksen på hodet. New York oppfattes litt på samme måte; en brøk du hele tiden forsøker å løse. Et totalt brudd med de «naturlige» eller «organiske» rekkene av sekvenser i typiske europeiske gateforløp. 

New York er mer matematisk enn poetisk. Mer delirisk enn delulu. Men man kan helt klart finne frem til poesien ved å snu kalkulatoren på hodet. 0-7-7-3-4 til byen som oppleves hilarious, leken og risikovillig.

Byplanen på Manhattan kan minne om LÜK. Du forstår svært lite, før du setter deg ned og studerer, snurt ting på hodet og oppdager et slags mønster. Foto: Von Achim Raschka - Eigenes Werk, CC BY 4.0

Det er få plasser som forbinder noe som helst i New York. Mellom byggene løper gater, avenyer og boulevarder – og så videre til veier som tar deg over en bro eller ned i en tunnel. Med en relativt flat topologi, et strengt mønster og bygg så høye at turister som meg får kink i nakken av å hele tiden skue mot toppene, er New York et brudd med europeisk bystruktur på så mange måter. Samtidig vil jeg hevde at byen oppleves både barokk og brutalistisk i samme åndedrag. 

Koolhaas’ bokprosjekt var tenkt som et slags utrop, for så å fange ekkoet av New York og skrive det som kom tilbake som et slags manifest, "urbanismens svar på Rosetta-steinen". Og det er noe deilig med byer som oppfinner seg selv, og heller må utforskes morfologisk og lagvis i fremtiden. Dette er ikke den eneste måten å forstå en by på, men å utvikle en by med konstant bevisst holdning til hva man skaper – altså å planlegge, er kontrasten. 

Det følger selvfølgelig planer for New York, men der en plan kanskje er mer omfattende, kan man si at New York har visse rammer, og man heller forholder seg til rammenes regler, eller enda bedre, bryter reglene for rammen, samtidig som det er noe gjenkjennelig igjen i alle prinsippene for byen.

Fra "top of the rock" er det mulig å få en slags forståelse av sammenhengen og plasseringen av bygg, som Sony-blokka fra 1980-tallet – 550 Madison Avenue, tegnet av Philip Johnson og John Burgee i samarbeid med Simmons Architects. Den hvite, kvadratiske betong-boligblokken med 84 etasjer tegnet av Rafael Viñoly Beceiro, er også ganske iøyenfallende. Min favoritt i bilde-utsnittet er kanskje Solow-skyskraperen på 9 West 57th Street (den mørke blokka med hvit ramme til venstre i bildet). Blokka fra 1974, tegnet av Gordon Bunshaft fra Skidmore, Owings & Merrill henger over Plaza Hotel, og har et slags skjørt nederst, som når du snitter en grillpølse i bunnen, bruner den i panna og den får en slags splitt i den ene enden. Indianer-pølse ble det kalt for i barnebursdager på 1990-tallet. En blokk som har et tilsvarende grep, og kanskje enda mer elegant 1. etasje er Gordon Bunshafts Grace Building, tettere på New York public Library.

Delulu Oslo 

Der Koolhaas på 70-tallet diagnostiserte New York som delirisk, er kanskje Oslo mer delulu. En by som er noe sinnsforvirret og av selvoppblåst art. Det skorter ikke på ideer om Oslo som by, men spørsmålet er om byen som idé faktisk har latt seg gjennomføre. Av større utviklingstrekk, er det mest deliriske grepet i Oslo omleggingen av større infrastrukturanlegg. Rivingen av Bispelokket, etableringen av operaen med tilhørende tunnel. Ellers har byen for det meste vært utsatt for ommøblering med mål om å fly.

Oslo oppleves desillusjonert, og baserer seg på en utopi som ikke kommer. Som utgangspunkt for videre utvikling, er det bedre å erkjenne byens tilkortkommenhet, enn å gi uttrykk for å være noe annet. Vi har de eiendomsutviklerne vi har, vi har de kommunale planene som foreligger og de politikerne som er valgt inn og de skattekronene som er å fordele utover.

Jeg har skrevet om tendensene i et tidligere innlegg også, om hvordan arkitektonisk kvalitet – eller systemet for å sikre dette – fordrer filantropi. Og jeg tror det streng pietistiske Norge hverken har kultur for filantropi eller særlig mye skam for kvaliteten i det som bygges, eller de seneste årene ikke har blitt bygget. Et eksempel på manglende filantropisk forståelse må være Fredriksens døtre, som etter å ha sikret seg en gullkantet avtale med Nasjonalmuseet, nå velger å ikke følger den opp som avtalt, noe DN skrev om tidligere i år). 

Og der vi sakte men sikkert både har forlatt Gud og KrF utover 2000-tallet, har vi glemt gleden av å gi (foruten Christian Rignes, som også Bjørgulv Braanen applauderer – nå sist med Tryvannstårnet – som kanskje den eneste norske milliardæren med en filantropisk forståelse for å gi med stil). 

Det norske systemet avkrever ikke noe ekstraordinært, men kun generelle løsninger beskrevet i teknisk forskrift. Det er ikke utbyggerne sin feil at vi har én idé om hvordan byen er, og én realitet om hvordan den faktisk ble. Det er resultatet av rammene som ligger til grunn – og viljen.

Et bygg jeg ble veldig glad i, var nabobygget til Chrysler-bygget "The Socony–Mobil Building", eller 150 East 42nd Street. Sokkelen består av blå glassplater, mens den øvrige delen av bygget er tekket med 7000 metallplater i nikkel.