Bloggpost # 7 – Et møte med Williamsburg – den newyorkske urbanitet

Det er juleferie og togene i Norge står kommunikasjonsfast i hele landet – bortsett fra i Nord-Norge hvor det ikke går tog i det hele tatt. Min livspartner og jeg har skrapt sammen nok penger til å besøke verdenshovedstaden i syv døgn. 26. desember får vi på mirakuløst vis transportert oss til Gardermoen, med endelig endedestinasjon Newark og New year's i New York. Vi har fått låne en ettroms i Brooklyn, like ved Brooklyn Latin School og et større "project" ved Ave of Puerto Rico og Scholes St. i Williamsburg.

* Dette er 1. blogginnlegg fra NYC av i alt 5 planlagte tekster.

Kvinnen vi får låne sengen av, bor i et bygg klemt mellom de litt enklere, lavblokkene – ikke de vakre brown-stone-byggene med utvendig rømningstrapp du typisk finner gentrifisert i Park Slope, men en sånn flat og litt enkel brakkekasse. 

Inngangen til vårt krypinn går via en karaokebar i 1. etasje, gjennom en gang ut til en bakgård forbi noen søppeldunker og opp en trapp til en ny inngangsdør vi deler med landlorden, som bor i etasjen over. Vi har fått beskjed om å si at vi "house-sitter" leiligheten, mens kvinnen, som deler fornavn med en prominent, amerikansk artist, er bortreist i julen. 

For enkelhets- og anonymitetens skyld, la oss kalle henne Tina. Tankene får deg kanskje på sporet av en storslått og elegant dame, kort av høyde men stor av stemmeprakt. Vi får derimot bli med på baksiden av prakten. I skyggen av hyggen, klemt mellom kosen, posen og karaoken. 

Briller med håp for fremtiden - klar for det lyse året 2025.

Hun hadde det travelt før hun dro, Tina. Vi har fått nøkkelen til et hjem hvor hun har forlatt alt slik det var da Ike hamret på døra og skulle inn. Blant skitt og rot presterer jeg, norsk og naivt å ta av meg på beina, og skjønner fort hvorfor amerikanere i sit.coms alltid går inne med sko. 

Leiligheten er fylt med katteting. Kattehår. Katterangler. En hel katteklatrepark! Også en kattehengekøyedrømmefanger har funnet en krok å henge i over sengen, mens små kattefôr-pellets ligger strødd som små smuler utover det flekkete laminatet. Det vi sparte på å bo gratis her, må vi uansett betale for i rens for å kvitte oss med veggdyrene når hjemkomsten melder seg. 

For å anonymisere leiligheten og karaokebaren, legger jeg her ved et bilde fra Park Slope, den sørlige og gentrifiserte delen av Brooklyn. Det blir fortalt av en lokal pubgjest at området består av mange lesbiske par i øvre middelklasse, som er både flinke med penger og med å stelle hjemmene sine. Det er på grensen til Kampen-koseligkvalmende i nabolaget.

Materialistens tristesse 

Vi skubber alt katte-relatert utstyr opp i en flaskegrønn fløyelsdivan, og betrakter sofaområdet som en Guantanamo-no-go-zone. I kjøleskapet finner vi hver vår kalde brus, knekker den, fyller kummen med varmt vann, flerrer av sengesett og river ned brukte håndklær, åpner vinduer og holder koffertene forseglet. Leiligheten flyter over av ting, og det er kanskje det som gjør mikrobolig-opplevelsen så miserabel. 

Ønsket om en personifisering og skapelse av noe hjemmekjært er tydelig hos Tina. Titalls klistremerker er i et sirlig mønster klistret på veggene. Ulike remser med tapet-prøver, alt som kan henges opp, men fjernes igjen når leiekontrakten går ut har fått sin kjærlige plass. Støvete og forkalkede duftlys fyller ulike hyller, og foran vinduet i sør henger en hekla gardin, som kan minne om BH-en Mira Kraigh hadde på seg da hun stage-divet med knærne først på 2000-tallet. Møblene ser ut som en kombinasjon av gatefangst og billigkroken på IKEA.

Deler av Linsay park housing cooperative i Williamsburg, øst. Prosjektet ble ferdigstilt i 1964, og har totalt 2.702 enheter, som er det største prosjektet bygget under "Mitchell-Lama-programmet" i Brooklyn.

Sammenlignet med Wim Wenders film fra 2024, Perfect days, der vi møter en asketisk, offentlig toalett-vaskers hverdagsliv i Tokyo, som trolig er mer tarvelig sammenlignet med Brooklyn-Tinas tilværelse, virker Wenders do-vaskers tatami-krypinn mer human og tiltalende enn de 30 m² vi bebor, hvor det også er funnet plass til et 80 cm dypt kjøleskap, en 120” tv og en karaokebar som gjenboer. 

Når vi etter hvert har ryddet oss inn og poppet hvert vårt brett med zyrtek, sparker jeg tåa borti en maskin vi så på TV-shop i reklamepausen på CNN samme morgen. Vi får vite at Tina jobber en del hjemmefra, og derfor ofte bruker sin Under Desk Elliptical Peddler Exerciser, som bare kostet $169.99. 

På veggen henger en en tusj-tavle med gjøremål for uka. En bursdag skal markeres, pilatestime gjennomføres, samt apply all jobs, acv (Annual contract value, som jeg tror handler om en brøkfordeling av den totale verdien av en leiekontrakt per år. I følge eksempelet jeg får servert på internett, vil det si at en $10 millioner-kontrakt på ti år har en ACV på $1 millioner per år.) I tillegg skal Tina, i følge tavlen, ordne et Halloween-kostyme. 

Ingen av punktene er strøket ut, og kalenderen viser 29. desember. Ikke rart folk fikk nok av trange leiligheter i byen, høye leiepriser og flyttet ad mast ut til forstedene under pandemien. Det kan virke som katten er det eneste lyspunktet i Tinas liv, og vi slår oss til ro med at hun må være mildere deprimert av den newyorkske, urbane tilværelsen. Vi biter tenna sammen, tørker allergien ut av øynene og tenker at dette er prisen (gratis) for å kunne besøke New York i uke 52 i år 2024. 

To dager etter sjekker vi inn på et hotell og lar Nordeas kredittkort betale regningen. 

Nyttår på Manhatten. Utsikt mot et eklektisk og elektrisk lysshow på Empire State building.