Jeg har hatt planer om å skrive om denne boken en stund, men når jeg nå skriver om den – to år etter utgivelsen, og et halvt år etter at jeg var ferdig med å lese den – virker det hele litt blasert, gitt de siste ukenes utenrikspolitiske eskapader.
* Det gjenstår fortsatt to av i alt fem tekster fra New York, men de publiseres etter denne teksten. Europa først.
Oss generasjoner i mellom
I boken De Vingeskudte fra 2023, tråkker Weekendavisen-journalisten Jeppe Bentzen opp løypa i jakt på et Europa som har mer til felles med Disneyland enn opplysningstid. På sitt beste løfter boken frem viktige synspunkter og unge, nye stemmer, på sitt verste er det bare ung mann i tweed som ramler rundt i Wes Anderson-estetikk, som han også har litt selvinnsikt på at han bedriver. Bentzen tar oss med på en interrail-tur i et vinterkledd Europa i krig, hvor han oppsøker vår tids unge generasjon europeere.
Tapte generasjoner
Over tretti år har gått siden Douglas Coupland utga boken Generation X: Tales for an Accelerated Culture (1991). På de tretti årene har det gått populærkulturell sport i å definere og skape stereotyper om oppvoksende generasjoner (Z, Y, Millennials, Alphas, Betas, Enchiladas etc.).
Det er påfallende hvordan det knytter seg forventninger til generasjonene. Hvordan undervisningen må tilpasses en Z, men også hvordan den nye generasjonen skal komme og redde – om ikke verdensfreden, så var det i alle fall lenge et håp om at yngre generasjoner skulle lede verden over i det grønne skiftet. Og mens yngre generasjoner holder på, vil de eldste på toppen trekke seg rolig tilbake og passivt se på at makten deres korrumperer. Dessverre var det ikke slik eventyret sluttet.
Det man kan si om den den oppvoksende generasjonen, er det den arver en byrde, men også må ta et oppgjør med en. 68-erne fikk et granatsjokk fra 2. verdenskrig, mens generasjoner i dag får sosiale identiteter, men også fysiske strukturer å forholde seg til.
Samfunnsarven gen Alpha (2015 - 2025) sitter igjen med, er i større grad preget av uopprettelig ressursutvinning og naturtap. Fra boomers til millienials har vi utnyttet jordens arealressurser til det ugjenkjennelige. Den nye, geologiske tidsalderen antropocen (dog noe omdiskutert betegnelse), har bokstavelig talt risset menneskets historie inn i jordskorpen.
Handlingene våre i dag er en større påvirkning for alphas handlingsrom, enn hva de selv kan klare å påvirke. Det er valgene vi begår i dag, som former fremtidige generasjoner. De fysiske og strukturelle forutsetningene vi etterlater oss vil ligge til grunn for fremtidens bærekraftige samfunn. Fremtidige generasjoner er helt avhengig av å bygge videre på det som allerede er utviklet.
Jeg, meg og Europa
Jeg vet ikke om min millenniale erfaring i livet er med på å prege denne teksten (men i og med at jeg blogger, er det mye som tyder på at jeg i en alder av 15 år hadde vært innom både piczo, blogspot, tumbler og blogg.no – og fortsatt kan erindre fenomener som maja-casablanca, Voe, Trine Grung et.alt – et metroseksuelt interessefelt dyrket frem i en perifer suburbia-tilværelse.)
Jeppe Bentzen fremstår langt mer sofistikert i stilen enn hva jeg noen gang kan huske at jeg selv har gjort, men om det er fordi han er dansk, eller født i 1996 «[…] som barn af optimismens æra» er vanskelig å vite.
Nye europeiske erkjennelser er undertittelen på Bentzen sin bok. Litt som Stefan Zweigs Verden av i går, forsøker Bentzen å finne en slags europeisk ånd, der han bedriver «[...] skyggeboksing med nostalgien og pessimismen». Men det er ikke nytt å, eksempelvis kritisere Venezia som et Disneyland, en kulisse ødelagt av masseturisme. Dette kunne vært Bentzen 2023, men er Heidegger 1930-tallet: «Venezia er en lekeplass for internasjonale konferanser og utstillinger og kan for øvrig ikke interessere andre enn forvirrede romanforfattere og turistindustrien» (Agora Nr 4, 17 – 1, 18).
Men det Bentzen får frem i boken, er mangelen på den europeiske følelsen – som kanskje er vanskelig å forholde seg til her i Norge, da vi har tviholdt ganske sterk på å nettopp ikke å være europeere, men litt EØS-ere, og bygget en nasjonal selvforståelse på å være utbrytere fra Danmark og Sverige, selv om denne selvforståelsen kanskje ser ut til å forvitre, eller omskapes i de nye geopolitiske rammene vi nå er nødt til å forholde oss til.
Selv skulle jeg ønske kartet og systemet ble tegnet på nytt, Europa reformert og at vi stemte frem politikere innenfor lokale fellesskap av en type nordisk parlamentsutvalg, på samme måte som det kunne vært et sentral-europeisk parlamentsutvalg og et Balkan-utvalg også videre. 12 poeng til Finland!
Geografi og kulturelle forståelse
Jeg husker jeg diskuterte den europeiske fjerde jernbanepakken med polsk byplanlegger-student. Jeg anser store deler av byplanleggerfagets tradisjon og virke utifra en fellesskapsorientert interessesfære, enten det gjelder samferdels- og infrastruktur eller grensesetting mellom det offentlige og det private. Moderne planlegging bygger på fragmenter av Marx’ ideer, og London som dreadful, trangbodd og skitten. I så henseende er det interessant når flere av de europeiske medlemslandene har en ulik oppfattelse av retningen vi skal gå.
Og det er her jeg finner prosjektet til Bentzen særs viktig, hvor han får unge, europeiske stemmer i tale. Og det er de øst-europeiske stemmene som er verdt å lytte til. Det er kanskje Réka Kinga Papp, journalist og aktivist Bentzen møter i Budapest, en liberal by midt i Orbáns nasjonalkonservative omland, som gjør mest inntrykk.
«Årsagen til, at Europa ikke længere er førende i kulturel og politisk indflydelse, er, tror jeg, at der ikke eksisterer en offentlig europæisk sfære på tværs av sprog.»
Og det er kanskje her det europeiske prosjektet kommer til kort. Det klarer ikke, i like stor grad, å fange opp distinksjoner og variasjoner landende i mellom. Hvor kommer motivasjonen for minst mulig statlig styring fra, hos den polske befolkningen? Og det er kanskje dette europeiske prosjektet mangler, en forståelse og ikke minst forankring av en felles kultur som forener også generasjonene og på tvers av de. Réka Kinga Papp fortsetter med en substans og optimisme:
«[...] pointen er netop, at vi ikke skal arbejde på én stor, fælles fortælling, men en stærke historier fra hele kontinentet. I dag findes det kun i fragmenter, og der er store huller i kortet. Ellers forbliver ideen om Europa en forlængelse af bureaukratiet i EU. Bureaukrati er godt og vigtigt, men ikke det, der holder liv i fællesskabet.»
Transgenerasjonell kollektivisme
I Stefan Zweigs Verden av i går, kommer det tydelig frem hvilken variasjon det var å finne i de ulike kullene på skolen han studerte ved i Wien. Tilfeldighetene skulle ha det til at han havnet blant kunnskapshungrige medelever i et litterært klassemiljø, sultne på kunnskap, aviser, tidsskrifter og bøker. I sin samtid var Zweig også en av svært få pasifister og motstandere av den første verdenskrigen.
I dag er identitet, i langt større grad enn tidligere – enten ved århundreskifte 1800/1900, men også bare for et par år siden, høyst desentralisert – og også valgbart. Der du i Stefan Zweigs Europa var enten ung eller gammel, tror jeg tiden for Douglas Couplands klassifisering av skillene mellom ulike generasjoners erketyper er – om ikke forbi, så i alle fall på hell.
Det var et før og etter pandemien. Et før og etter fullskala-invasjonen av Ukraina. Og kanskje for Norge, et før og etter medlemskap i Europa? Og det er de kollektive fortellingene og forståelsen av disse, som vil forme generasjonene på tvers, og forhåpentligvis en større fortelling som kan favne og inkludere flere, enn bare den store fortellingen om Europa.
