Bloggpost #9 – Literaturious new york

Litteraturiske reiser (om det er noe som i det hele tatt heter det? Og om det er noe som heter litteraturiske reiser, så er det kanskje en slags peasant versjon av Fotefar-turen, der Dagsnytt 18-veteraner og andre Lorry-travere guider en gruppe på 12 personer rundt omkring i det gamle Europa). 

* Uansett, dette er den 3. teksten som omhandler min nyttårsreise til New York, av totalt fem planlagte innlegg. Trolig er det siste tekst hvor jeg omskriver Koolhaas’ delirious new york i tittelen.

Jeg tror litteraturiske reiser kan oppfattes liturgiske, som et slags strengt, pietistisk må-lese-før-eller-under-reise-opplegg. Jeg har sjeldent fulgt dette konseptet slavisk, men fikk øynene opp for denne måten å forberede en tur på, da Eva på Tronsmo tipset meg om en bok.

Da skulle jeg reise til London, og jeg ble anbefalt boken «How to read London» av Chris Rogers. Det er en slags forenklet utgave av Arne Gunnarsjaas bøker om norsk arkitekturhistorie, men den har fortsatt plass til presise tegninger av detaljer, prinsipper og stilarter. How to read London er på ingen må en Lonely Planet-bok eller Gatelangs i «fyll-inn-valgfri-by», som kanskje er hvor jeg har fått min aversjon mot reise-bøker fra. Boken gir innblikk byens stilistiske lag, og tar for seg ikoniske bygg, nærmest som en arkitektonisk lommeparlør.

Forskjellige byer, men samme konsept. Boken er bygget over samme lest, og innledes med tips til å finne spor å se etter. 

Av redsel for å bli saksøkt i brudd med Kopinor og annet regelverk, kan du heller få låne boken av meg og se selv.

Jeg så etter en tilsvarende bok før avreise til New York, men den var ikke å oppdrive. Tilfeldighetene skulle ha det til at jeg ramlet over boken i gift-shopen hos New York public Library, og jeg fikk gleden av å mimre sammen med Will Jones’ […] crash course in Big Apple Architecture» på hjemreisen, hele veien ned mot den norske bakken som tok i mot meg og resten av SAS-flyet på Gardermoens 2. rullebane januar 2025.

En eggen bok

En bok jeg imidlertid fikk låne før New York-avreisen, var bokhyllas svar på Eric Clapton-skiva «Unplugged» – CD-en som var å finne i samtlige hjem hos fedrene til alle kameratene mine på barneskolen. Boken jeg snakker om er Torgrim Eggens Manhattan, en bok som har 20 års jubileum i år, og omhandler Eggen og hans (daværende?) kones 6 måneders opphold i verdenshovedstaden våren 2004. 

I utgangspunktet tenkte jeg at Eggens bok var litt som å lese Richard Hermanns «Dette er London», eller som den egentlig heter «Mine gleders by - historien om London gjennom to tusen år», men nei. Å lese Eggens Manhattan er mer som å snakke med et allvitende og freidig tidsvitne, og samtidig lese en biografi som åpner opp forståelsesrammen av samfunnet bedre.

Min påstand er at New York-boken til Eggen vil stå seg som en kultklassiker (Hei, nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre(!) denne kan fint dissekeres på et arrangement på Solli plass en tirsdags kveld i løpet av jubileumsåret. I en tidsånd hvor ungdom gjenoppdager Gossip girl, binger The OC og NRK straks publiserer en serie sterkt inspirert av Sophie Elises ungdomstid (fra nesten akkurat samme tidskoloritt), tror jeg også Eggen og Manhattan vil oppleve en renewal i 2025. Om ikke bare som en nostalgisk sutteklut av verden av i går...) 

Torgrim Eggens 20 år gamle New York-bok står seg bedre enn eksempelvis 

stilen til Jorunn Stiansen, som vant Idol det samme året.

Herr. og Fru. Behn

Manhattan er både et historieskriv om steder som Katz's Delicatessen (nesten enda mer populær i dag, enn i 2004 – noe som gjorde at vi i desember 2024 valgte å passere forbi den latterlige lange køen, og heller gafle i oss noen stykker hos Pizza Loves Sauce, også den i Huston street, men 147 og ikke 205 som Katz).

Det er likevel noe vemodig å tenke på at «Herr. Og Fru. Behn» i samme periode også bebodde New York. 2004 var en brytningstid. Tvillingtårnene på nedre Manhattan var blitt spektakulært gjennomboret av to passasjerfly, samtidig som tiåret – så naivt vi (eller i alle fall jeg, som bare var 8 år i 2001) kan erindre tiden, virket den likevel mer fredelig enn i dag. New York ristet av seg støvet og levde videre. (Kan forøvrig anbefale podkasten Staden, om du ønsker å høre noen gode betraktninger om traumet 9/11 og hvordan stedet oppleves ganske ikke-New Yorks. Laurie Andersons film Heart of a dog sier også mye klokt om tiden i New York etter terrorangrepet).

Jeg husker godt den litt rare stillheten i klasserommet 12. september 2001, da vi skulle ha ett minutts stillhet for ofrene i NYC. Det var varmt i september det året, og jeg hadde fulgt den absurde hendelsen hjemme på kjøkkenet dagen før gjennom en liten tv som sto plassert over kjøleskapet, der en ekstra nyhetssending på TV2 rullet kontinuerlig over skjermen.

Det var derfor veldig sterkt, at mitt første møte med New York nettopp ble Freedom Tower, erstatningen for tvillingtårnene, samt de to brønnene som markerer fotavtrykkene hvor byggene en gang sto og ruvet. Det er et omdreiningspunkt i livet. «Enten er dere med oss, eller så er dere mot oss,» husker jeg Bush proklamerte på radioen noen dager–  eller var det uker (?) senere.

Minnesmerket for terrorangrepet 11. september bryter med resten av byen, og oppleves veldig ikke-New Yorks. Men det er et utrolig virkningsfullt minnesmerke. Vann-elementet (det finnes svært lite vann i New Yorks gater for øvrig), og ideen om å vende blikket ned i noe uendelig dypt, fungerer godt. Calatravas Leviathan-aktige finne stikker opp til høyre i bildet og fortsetter nedenunder til t-banestasjonen. Perelman Performing Arts Center (PAC NYC til venstre i bildet) er blitt til det arkitekt Klaus Schuwerk ikke helt maktet å få til med alabast-hallen i Oslo. PAC NYC ble i utgangspunktet tegnet inn i planene til Snøhetta og Gehry Partners LLP, men disse ble endret flere ganger og til slutt forkastet. Bygget, slik det fremstår nå, ble til slut tegnet av Joshua Ramus og Davis Brody Bond i 2015. Selve minnesmerket er utformet som to dype bassenger, og skal markere tvillingtårnene fotavtrykk. Utfordringen med at navnene på de omkomne er så tilstede i designet (syntes i alle fall jeg), gjør at eksempelvis Steve Morris i dette tilfellet – risikerer å bli en Thomas Knoll (Knoll er personen som utviklet Photoshop, og det første navnet som dukket opp når du loadet Photoshop i sin tid). Samtidig gjør tilstedeværelsen av de omkomnes navn det mulig å lese at Morris var en 31 år gammel computer consultant, opprinnelig fra Wales – utifra en offentlig søkeportal over alle omkomne.

Det tenkelige er utenkelig

På tidlig 2000-tallet måtte man ha en sekretær som kunne ringe og fikse et bord for deg, om du skulle spise på de mest populære restaurantene. Dette er fakta, om man skal ta Eggen på ordet. Hans bok er ikke like pre-teknologisk nostalgi som Elif Batumans 90-talls campus-roman The idiot, som vittig beskriver hennes opplevelser med opprettelsen av egen e-postkonto, men det er noe naivt over Eggens 04-New York, som ville vært utenkelig om betraktningene i var skrevet av Amalie Kasin Lerstang eller Zeshan Shakar fra et tilsvarende opphold i 2025.

Dét eksempelet virker kanskje litt søkt. Ingen av de to kan sies å være ekvivalenter eller svar på vår tids Eggen, det ville kanskje vært en 10 år yngre Frithjof Jacobsen eller Kåre Bulie, men uansett hvem som skulle gjort et tilsvarende opphold, ville ingen hatt det særlig gøy i byen, gitt at du i 2004 kunne egge rundt med en dollar i lomma, som den gang tilsvarte like over 5 på den norske krona. Da har vi heller ikke sett på de utenrikspolitiske eskapadene som daglig har pepret overskriftene siden januar 2025.

Walking the projects

Ved siden av Eggens Manhattan, hadde jeg også pakket med meg Owen Hatherlys «Walking the streets» i kofferten. Dette er en bok om sosialdemokratiske boligprosjekter i New York. Jeg bodde også vegg i vegg med et av prosjektene i Williamsburg, som jeg også har skrevet om tidligere. Bøkene lånte jeg for øvrig av min gode venn Alf, som har en veldig god blogg sammen med sin samboer Hannah.

Hatherleys bok har jeg kun rukket å lese forordet i, hvor Hatherley påpeker noe åpenbart, så åpenbart at jeg, litt skamfult, velger å se forbi det. «New York is the only city which could produce a book such as the Power Broker, a thousand pages on one urban bureaucrat, and regard it as the last world on city planning». Jeg følger meg truffet. Det Hatherley peker på, er sikkert også mye av grunnen til at jeg har fått det for meg å minst blogge fem innlegg om byen.

Et av prosjektene Owen Hatherly snakker om i «Walking the streets» er dette Williamsburg-prosjektet, som jeg også har nevnt i blogginnlegget om Williamsburg tidligere. Kan anbefale denne anmeldelsen av boken fra 2024 på Archpaper.

Hatherley henviser i sitatet til Mason B. Williams «City of ambition» og om New York-ideologien, eller street-ideologien, fordi folk som skriver om New York er så «obsessed about pavements». 

Hatherleys bok på snaue 200 sider gir en god innføring New Yorks sosialdemokratiske boligutvikling på 1960-tallet. Williams derimot, broderer ut om «[…] The story of a remarkable collaboration between Franklin Roosevelt and Fiorello La Guardia […]» som en «[…] case study in creative political leadership in the midst of a devastating depression [...]».

Jeg valgte å bruke tiden min nede i et kaninhull om den destruktive og distruptive (forstyrrende og forstyrrede) mannen Robert Moses – the last word on city planning – ført i penn av (trolig ble det brukt flere penner) Robert Caro.

En bok som både fikk meg til å bryte prinsippet om aldri å bestille hjemlevering av Amazon (min utgave er på 1162 sider, uten noter), og ga meg forståelsen av hvordan visjonære tanker kombinert med ærgjerrighet og den mest slangete oppførselen jeg har lest om, kan skape noen helt absurde resultater.

Det var nok kombinasjonen av et tilfeldig møte på gata her i Oslo, hvor en journalist med fartstid i DN, Morgenbladet, Natt&Dag (RIP) og Klassekampen varmt kunne anbefale Caros’ 7 år lange og 7 år vide prosjekt om Robert Moses. I tillegg fulgte en DN-artikkel om The Power Broker i desember 2024. Artikkelen omhandlet jubileumsutstillingen for boken, som står på The New York Historical, ut juli 2025. Artikkelen virket som et påskudd for at journalisten kunne reise til New York, noe jeg virkelig unner ham, men utover det var teksten litt tam. Jeg valgte ikke å bruke av New York-oppholdet på å se papir utstilt i montre. 99% Invisibles lesesirkel, derimot, den vil jeg virkelig anbefale å bruke 14  timer på å lytte til. Da får du en forståelse av hva kultklassikeren The Power Broker fra 1974 byr på. 

The rise and fall

I 1960 utga journalisten William L. Shirer boken «The Rise and Fall of the Third Reich: A History of Nazi Germany». Ett år senere kommer Jane Jacobs med boken «The Death and Life of Great American Cities». Sistnevnte har et litt mer optimistisk lynne i slutten av tittelteksten – det blir død, men også liv(!) i de storslagne, amerikanske byene. 

Et tiår senere fortsetter Robert Caro med det samme tittelspillet, men setter et markant – og midlertidlig punktum med «Robert Moses and the fall of New York». Og det er dessverre her mye av verdensbyens skavanker har sitt rotfeste, i Moses’ vanskjøtsel av byen. The fall.

Siden jeg første gangen ble oppmerksom på Moses, har jeg sett på ham som en byplanlegger, men det er litt upresist. Han var egentlig en visjonær statsviter/byråkrat, som klarte å navigere og gjennomføre utbyggingsprosjekter på en så snikete og maktsyk måte, at ikke en gang USAs president klarte å stoppe ham. Mitt bilde av Robert Moses sammenfaller med det bildet Jan Lööf tegnet av stadsingenjör Ture Björkman i den episke fortellingen om Skrot-nisse.

Den onde stadsingenjör Ture Björkman og Robert Moses har mye til felles. Jeg kan virkelig anbefale å sjekke ut Skrot-nisse, 

men det går litt over stokk og syrestein mot slutten av serien, så ikke forvent en tilfredsstillende avslutning på historien.

Tidligere leste jeg historien om Moses som en slags Goliat i møte med David, på bakgrunn av journalist- og stedsaktivisten Jane Jacobs middelklassekamp mot ham på 1960-tallet, en kamp Robert Caro ikke en gang fikk plass til i The Power Broker. Historien er gjenfortalt i dokumentaren Citizen Jane, Battle For the city. Det er en del år siden jeg så filmen, men jeg husker den var fordelaktig mye på Jacobs' side. Etter å ha forstått hvor mye rasisme og klasseforakt som drev Moses og hans handlinger, kan det være verdt å se filmen en gang til. 

Jeg vet ikke helt hva jeg tenker er verst med Moses, det at han kastet ut beboere lenge før det strengt talt var nødvendig, også lenge før prosjektene var sikret finansiering, eller hvorvidt broen ut til Long Island ble konstruert for å stenge ute busser, og kun tilrettelegge for privatbilisme. Dette temaet er sårt i et sterkt splittet USA, og påstanden tilbakevises. Jeg har ikke tyngden her til å gå inn i debatten, men det er påfallende at Moses gjennomførte prosjekter (spesielt mot slutten av sin karriere som byråkrat), som ikke tjente hele byens befolkning. Men Moses bygget definitivt opp sin makt gjennom populære og folkelige prosjekter, som etableringen av Jones Beach State Park.

En bok på reise, en oppslagsverk hjemme

Litteraturiske reiser kan like gjerne gjennomføres fra stua hjemme, men hvis du kunne tenke deg til New York, uten å hverken fylle ut ESTA-skjema eller drikke tap-water med bassengsmak, vil jeg anbefale å reise sammen 2004-utgaven av Torgrim Eggen, og parallelt bla opp i How to read New York av Will Jones, drikke noe tranebærjuice med vodka og sette på den jazzen som måtte passe. Og hvis du virkelig har god tid bør du plukke opp boken til Robert Caro eller sette på bokklubben til Roman Mars og Elliott Kalan for literaturiously å bli mesmerized.

Bloggpost # 8 - hilarious new york

Distinksjonen mellom «delulu» og «delirisk» kan sies å være forskjellen mellom utopisme og hengivenhet. En delulu city er ikke-oppnåelig, bare en innbilt vrangforestilling, et Utopia. Den deliriske tilstanden derimot, bygger på ekstase og overilt pågangsmot som kan bli noe spektakulært – som kan bli New York.

* Dette er 2. blogginnlegg fra NYC av i alt 5 planlagte tekster (nå med større skriftsstørrelse, da jeg ikke kunne finne brillene mine mens jeg skulle legge opp teksten).

Det er det deliriske New York Rem Koolhaas sammenfatter i avhandlingen sin fra 1978 (delirious new york). New York som den hastige, eksperimentelle byen. Den har nødvendigvis ikke en arkitektonisk stil, men en arkitektonisk teknologi, manifestert i stål, betong, kalkstein, keramikkfliser, nikkel, asfalt og andre vesentlige bygningsmaterialer.

Koolhaas omtaler New York som «culture of congestion», en type overbelastningskultur. Byen har evolusjonert fra null (om man ikke regner med urbefolkningen), og utviklet seg prosjektbasert. Med en regulerings-praksis som tilrettelegger for kjøp og salg av air-rights, en tomts regulerte potensiale for utnyttelse i høyden («whoever owns the soil, owns it up to the heavens and down to the depths»), sikrer en interessant utnyttelses-justis. Air-rights er styrt utifra tomtens FAR-bestemmelser, eller floor-area ratio. 

Reguleringsplanfaglig er dette komplekst og kuriøst, kanskje enda mer spennende for jurist-akrobatikk og de hvitere snippene i samfunnet som vet hvordan å runde hjørner og utnytte mulighetsrommene som oppstår. Å se videoer av folk som forklarer air-rights er nesten like underholdende som å se folk på finn.no prøve å selge speil.

Nettsiden filmen er hentet fra, virker forøvrig til å være universelt utformet for menn med store klokker, utviklet av en type meglere som kommuniserer godt med Tom Wambsgans, han litt rådville i Sucession. Men selv om Air Rights virker innviklet, syntes systemet å ha en større forutsigbarhet og tydeligere ramme, enn det vi opplever av omkamper i eksempelvis Oslo. I New York ligger reglene fast fra start, mens de i Oslo blir litt til underveis – og forhandles om hele tiden. Når spillereglene ikke er klare, eller hele tiden skal utfordres, får vi en uhyre seig og ineffektiv realisering i byutviklingen.

Signalbygg i blant oss

Jeg får ikke helt grep om sammenhengene, eller snarere mellomrommene som oppstår på vei til byggene i New York (spesielt Manhattan). Byen består av så mange enkeltverk, at sammenhengen mellom byggene er underordnet, nærmest ikke-relevant. 

Kvartalsstrukturen oppleves mer som en utgave av LÜK (om du husker matematikkspillet "lernen, üben, kontrollieren", som var å finne innerst i sponplate-skapene på norske barneskoler rundt 1990-tallet, sikkert et vedheng fra reform89. Jeg fikk i alle fall gleden av å leke, kanskje mest loke med LÜK i enkelte mattetimer).

LÜK kom i en blikkboks. Korrekt løsning på brøk-stykkene ga deg et tiltalende mønster når du snudde boksen på hodet. New York oppfattes litt på samme måte; en brøk du hele tiden forsøker å løse. Et totalt brudd med de «naturlige» eller «organiske» rekkene av sekvenser i typiske europeiske gateforløp. 

New York er mer matematisk enn poetisk. Mer delirisk enn delulu. Men man kan helt klart finne frem til poesien ved å snu kalkulatoren på hodet. 0-7-7-3-4 til byen som oppleves hilarious, leken og risikovillig.

Byplanen på Manhattan kan minne om LÜK. Du forstår svært lite, før du setter deg ned og studerer, snurt ting på hodet og oppdager et slags mønster. Foto: Von Achim Raschka - Eigenes Werk, CC BY 4.0

Det er få plasser som forbinder noe som helst i New York. Mellom byggene løper gater, avenyer og boulevarder – og så videre til veier som tar deg over en bro eller ned i en tunnel. Med en relativt flat topologi, et strengt mønster og bygg så høye at turister som meg får kink i nakken av å hele tiden skue mot toppene, er New York et brudd med europeisk bystruktur på så mange måter. Samtidig vil jeg hevde at byen oppleves både barokk og brutalistisk i samme åndedrag. 

Koolhaas’ bokprosjekt var tenkt som et slags utrop, for så å fange ekkoet av New York og skrive det som kom tilbake som et slags manifest, "urbanismens svar på Rosetta-steinen". Og det er noe deilig med byer som oppfinner seg selv, og heller må utforskes morfologisk og lagvis i fremtiden. Dette er ikke den eneste måten å forstå en by på, men å utvikle en by med konstant bevisst holdning til hva man skaper – altså å planlegge, er kontrasten. 

Det følger selvfølgelig planer for New York, men der en plan kanskje er mer omfattende, kan man si at New York har visse rammer, og man heller forholder seg til rammenes regler, eller enda bedre, bryter reglene for rammen, samtidig som det er noe gjenkjennelig igjen i alle prinsippene for byen.

Fra "top of the rock" er det mulig å få en slags forståelse av sammenhengen og plasseringen av bygg, som Sony-blokka fra 1980-tallet – 550 Madison Avenue, tegnet av Philip Johnson og John Burgee i samarbeid med Simmons Architects. Den hvite, kvadratiske betong-boligblokken med 84 etasjer tegnet av Rafael Viñoly Beceiro, er også ganske iøyenfallende. Min favoritt i bilde-utsnittet er kanskje Solow-skyskraperen på 9 West 57th Street (den mørke blokka med hvit ramme til venstre i bildet). Blokka fra 1974, tegnet av Gordon Bunshaft fra Skidmore, Owings & Merrill henger over Plaza Hotel, og har et slags skjørt nederst, som når du snitter en grillpølse i bunnen, bruner den i panna og den får en slags splitt i den ene enden. Indianer-pølse ble det kalt for i barnebursdager på 1990-tallet. En blokk som har et tilsvarende grep, og kanskje enda mer elegant 1. etasje er Gordon Bunshafts Grace Building, tettere på New York public Library.

Delulu Oslo 

Der Koolhaas på 70-tallet diagnostiserte New York som delirisk, er kanskje Oslo mer delulu. En by som er noe sinnsforvirret og av selvoppblåst art. Det skorter ikke på ideer om Oslo som by, men spørsmålet er om byen som idé faktisk har latt seg gjennomføre. Av større utviklingstrekk, er det mest deliriske grepet i Oslo omleggingen av større infrastrukturanlegg. Rivingen av Bispelokket, etableringen av operaen med tilhørende tunnel. Ellers har byen for det meste vært utsatt for ommøblering med mål om å fly.

Oslo oppleves desillusjonert, og baserer seg på en utopi som ikke kommer. Som utgangspunkt for videre utvikling, er det bedre å erkjenne byens tilkortkommenhet, enn å gi uttrykk for å være noe annet. Vi har de eiendomsutviklerne vi har, vi har de kommunale planene som foreligger og de politikerne som er valgt inn og de skattekronene som er å fordele utover.

Jeg har skrevet om tendensene i et tidligere innlegg også, om hvordan arkitektonisk kvalitet – eller systemet for å sikre dette – fordrer filantropi. Og jeg tror det streng pietistiske Norge hverken har kultur for filantropi eller særlig mye skam for kvaliteten i det som bygges, eller de seneste årene ikke har blitt bygget. Et eksempel på manglende filantropisk forståelse må være Fredriksens døtre, som etter å ha sikret seg en gullkantet avtale med Nasjonalmuseet, nå velger å ikke følger den opp som avtalt, noe DN skrev om tidligere i år). 

Og der vi sakte men sikkert både har forlatt Gud og KrF utover 2000-tallet, har vi glemt gleden av å gi (foruten Christian Rignes, som også Bjørgulv Braanen applauderer – nå sist med Tryvannstårnet – som kanskje den eneste norske milliardæren med en filantropisk forståelse for å gi med stil). 

Det norske systemet avkrever ikke noe ekstraordinært, men kun generelle løsninger beskrevet i teknisk forskrift. Det er ikke utbyggerne sin feil at vi har én idé om hvordan byen er, og én realitet om hvordan den faktisk ble. Det er resultatet av rammene som ligger til grunn – og viljen.

Et bygg jeg ble veldig glad i, var nabobygget til Chrysler-bygget "The Socony–Mobil Building", eller 150 East 42nd Street. Sokkelen består av blå glassplater, mens den øvrige delen av bygget er tekket med 7000 metallplater i nikkel.